Anmeldelse: Åste Dokka skriver godt om dilemmaer i det lette, vanskelige middelklasselivet

Anmeldelse av: Tom Egil Hverven

Åste Dokkas debut som forfatter har en polemisk tittel, i Søren Kierkegaards ånd. I likhet med dansken mener hun at målet for kristne ikke bør være et lettere, men et vanskeligere liv. Dokka vil ikke fremme herlighetsteologi, men elendighetsteologi. Med det mener hun en etikk som ikke søker fullkommen lykke, hverken i dette livet eller i forhåpninger om et annet. Snarere retter hun søkelyset mot hvordan bibeltekster kan speile menneskers rotete, komplekse tilværelse, og bidra til økt erkjennelse, her og nå. I dét lykkes boka. Men veien dit er ikke enkel.

Privilegert middelklasse

Med doktorgrad i teologi, en privilegert posisjon som forlagsredaktør og kommentator, og en erkjent, trygg plassering i den norske middelklassen, som vel må være verdens mest bemidlede middelklasse, møter Dokka umiddelbart problemer når hun vil skildre det vanskelige. Utfordringen møter hun ved å bedrive selvkritikk, i god, radikal ånd. Som 35 år gammel småbarnsmor satte hun seg absurd høye mål for fem år siden: Hun ville løpe halvmaraton, ta førerkortet og levere ph.d.-avhandlingen innen ett og samme år, i 2015. Resultatet ble annerledes. Hun fikk beinhinnebetennelse, måtte innstille løpingen, strøk tre ganger til førerprøven, tok aldri lappen – og klarte ikke å levere avhandlingen innen fristen.

Doktorgrad ble det likevel, året etter. Åste Dokka erkjenner: «De problemene jeg og de fleste andre i den norske middelklassen har, er ikke særlig imponerende som problemer». Hun nærmer seg noe også Åsne Seierstad berørte i en omdiskutert rapport fra nærmiljøet under pandemien i april: «A Virus in the Neighborhood», publisert i The New York Review of Books. Hvordan tro på at den øvre middelklassen av lesende og joggende akademikere og forfattere i Oslo virkelig har problemer, selv under en midlertidig koronakrise eller en varig klimakrise?

Bruker egne erfaringer

Boka Leve vanskeligere er inndelt i korte kapitler med instruktive overskrifter. Essayet går en omvei om begrepet synd i luthersk kristendom. Ordet fortjener en renessanse, mener Dokka, og begrunner det godt. I en tankevekkende gjennomgang av skapelsesfortellingene og nyere behandlinger av synd, viser hun hvordan ordet brist dekker allmennmenneskelige erfaringer av at håp faller i grus, enten man gjør erfaringen i et samfunn med høy materiell velstand eller ikke. Døden rammer alle, uavhengig av økonomi. Graviditet og fødsler kan være sårbare hendelser i menneskelivet, tross alt snakk om foreldrelykke. En fødsel er en omkalfatrende hendelse, ikke minst i et velferdssamfunn hvor uforutsigbarhet er redusert til et minimum.

Bokas framstilling er på sitt beste der forfatteren bruker egne erfaringer til å trenge inn i livets kompleksitet. Ethvert begjær etter å leve, skaffe seg rom, utgjør en mulig fortrengning av andres behov, helt fra unnfangelsen. Erfaringene hun gjør som trebarnsmor grenser til det humoristisk trivielle på hverdagsplanet. Bakgrunnen er alvorligere: Åste Dokka spontanaborterte under første graviditet, den «andre gangen mistet hun tvillingen til han som endte med å bli født», som hun usentimentalt gjengir det.

Kritiserer velmenende skolefolk

Åste Dokkas bok virker inspirert av en dominerende tendens i kunst og litteratur: Kunsten åpner øynene for det virkelige, det som er. Hun siterer forfatteren Kristian Lundberg på at det krever mot å bli der man er. Men teksten kunne like gjerne henvist til en lang stoisk tradisjon. En moderne klassiker er Tomas Tranströmers oppfordring, i diktet «Posteringen»: Uppdrag: att vara där man är.

«Det går sikkert bra», sa folk rundt Åste Dokka under graviditeten. Ordene var nok godt ment, men de gjorde ikke godt. Igjen og igjen vender hun tilbake til bibeltekstenes tilskyndelse til å innse verdens kompleksitet. Dokkas bok er en inspirasjon til å se livets faser og fenomener i øynene, uten forskjønnelser eller omskrivninger. Hun kritiserer velmenende skolefolk som stadig gjentar: «Du er god nok». Analysen viser hvordan slike setninger, ikke minst ved utdeling av karakterer, kan fungere som destruktiv dobbeltkommunikasjon.

Bonhoeffer og Bultmann

Språket veksler mellom enkle, muntlige vendinger og kompliserte teologiske resonnementer, gjerne med utgangspunkt i teologer som Dietrich Bonhoeffer og Rudolf Bultmann. Dokkas grunnleggende forståelse av teologi er at den består i fortolkning av eksistensielle problemer. I og med at eksemplene kretser om middelklassen i Den norske kirke, opplever jeg perspektivet som relativt trangt, tross bokas programmatiske åpenhet og liberale holdning. Den akutte nødstilstanden som finnes for eksempel i Bergprekenen, eller i Paulus’ brever, svekkes på veien, tross bokas forsøk på forankring i liv og erfaring.

Teologi redusert til fortolkning av livet her og nå, mister av syne noe av radikaliteten i bibelske tekster, enten de taler om sosial rettferdighet eller om ansvaret for skaperverket, naturen og klimaet. Selv om slike utfordringer blir nevnt, er det som om alvoret forsvinner når forfatteren sammenligner gudstjenestens rare og merkelige ord med veggene på en squashbane – en av den aktive middelklassens utholdenhets-arenaer. Liturgien fungerer altså som en squash-hall? En merkelig metafor. Jeg savner blikket til en poet som Rainer Maria Rilke, som i et dikt går inn i Louvre, ser en torso av en gresk statue – altså et fragment, ikke helt ulikt fragmentene som utgjør Bibelen – og konkluderer: Du må endre livet ditt. Eller teologen Jürgen Moltmanns perspektiv, hvor det ikke bare dreier seg om å fortolke verden og menneskets livsvilkår, men om å forandre dem.

Åste Dokkas bok er som all teologi preget av paradokser. Hun skriver om tidlig, vond erfaring med følelsesorientert fromhetspraksis i et karismatisk miljø, i 14-årsalderen, med en av bokas fineste, såreste formuleringer, «alt sammen rant inn til mitt indre, ned til min sjels laveste punkt». Å komme seg ut av karismatiske miljøer kan føre til mange års hardt arbeid, noe Kristine Hovda skrev fint om i Jeg lever ikke lenger selv (2019).

Styrke som fortolker

Dokka avskriver ganske abrupt Bibelen som kristendommens åpenbaring. Åpenbaringen er ikke en bok, det er Jesus, hans liv og død, som er åpenbaringen, skriver hun, med støtte i Johannesevangeliets første kapittel. Hun konkluderer med at sannheten om kristendommen «ble gravlagt med Jesus på langfredag». At dette er «gjengs teologi», er vel, for å si det forsiktig, ikke helt ukontroversielt. Spørsmålet er om ikke en så forenklet framstilling, der åpenbaringen reduseres til en karismatisk persons historie, trekker med seg nettopp karismatikken som nisse på lasset?

Jeg stusser også over formuleringer som at «en etikk med Gud er enda vanskeligere» enn «en etikk uten Gud». Dokka velger det siste, inspirert av Bonhoeffer, som mente at menneskers kall er å leve som om Gud ikke finnes. Moralen kan ikke overlates til Gud, hensynet til ens neste er menneskets ansvar. «Teologien tvinger oss til en ikke-teologisk etikk», skriver Dokka. Men er ikke bokas tittel nettopp «Leve vanskeligere»? I en bok med så høyt ambisjonsnivå, skulle jeg gjerne sett en mer inngående, teoretisk diskusjon av slike paradokser. Bokas diskusjon av lignelsen om den barmhjertige samaritan, eller fortellingen om nattverdsmåltidet, med vekt på praksis, viser imidlertid Dokkas styrke, nettopp som fortolker.

Åste Dokka er forlagsredaktør i Vårt Land forlag og kommentator i Vårt Land. Boka er derfor gitt til en ekstern anmelder. Tom Egil Hverven er hovedanmelder i Klassekampen Bokmagasinet.

---

Sakprosa

• Åste Dokka
• Leve vanskeligere – En elendighetsteologi
• Verbum Forlag 2020
• Bok Essay

---