Da jeg møtte Merton

Jeg var tildelt et lite rom i en eremitasje utenfor Taizé i Frankrike. Ettermiddagen da jeg kom, lynet og tordnet det av bibelske dimensjoner. Jeg var hjelpeløs, sjelen var gudløs, det var tørt, det meste var under null på skalaen.

Reist fra skinnhelligheten

Gud hadde krevd for mye av meg. Jeg måtte ha avstand, det nyttet ikke å lirke. Jeg orket ikke bøker, jeg hadde lest for mange – om tro og tillit. Pulsen hamret når religion dukket opp som tema. Trøst ville jeg heller ikke ha. Jeg ble på ett eller annet vis drevet til Taizé, hvor folk fra alle kristne trossamfunn levde sammen, feiret messe sammen, satt ved samme bord. Jeg hadde hørt om det, jeg tror det var en som sendte meg dit. Den første kvelden var som et mildt sjokk, i messen – den er vakker og enkel på dette stedet. Bønnene åpnet seg, først på fransk, så på et annet språk og på det tredje, og så – norsk! Var jeg gjenkjent?