Da jeg møtte Merton

Jeg var tildelt et lite rom i en eremitasje utenfor Taizé i Frankrike. Ettermiddagen da jeg kom, lynet og tordnet det av bibelske dimensjoner. Jeg var hjelpeløs, sjelen var gudløs, det var tørt, det meste var under null på skalaen.

Reist fra skinnhelligheten

Gud hadde krevd for mye av meg. Jeg måtte ha avstand, det nyttet ikke å lirke. Jeg orket ikke bøker, jeg hadde lest for mange – om tro og tillit. Pulsen hamret når religion dukket opp som tema. Trøst ville jeg heller ikke ha. Jeg ble på ett eller annet vis drevet til Taizé, hvor folk fra alle kristne trossamfunn levde sammen, feiret messe sammen, satt ved samme bord. Jeg hadde hørt om det, jeg tror det var en som sendte meg dit. Den første kvelden var som et mildt sjokk, i messen – den er vakker og enkel på dette stedet. Bønnene åpnet seg, først på fransk, så på et annet språk og på det tredje, og så – norsk! Var jeg gjenkjent?

Hva var det jeg hadde reist fra? Kristelig krangling og smålighet, mistenkeliggjøring, «skinnhellighet», kristne rasister var innenfor synsfeltet, kristne rikinger som tviholdt på pengene sine, kristne politikere som rotet i bagateller uten å se helheten og hvor verden var på veg – alt dette. Mest var jeg antakelig skuffet over meg selv. Og hva var det jeg kom til? Senere på kvelden hadde jeg en avtale med broder Charles, anglikansk prest. Vi skulle be sammen, det gikk ikke så greit, det var det jeg hadde flyktet fra, det knøt seg bare. Vi snakket, og så leste han en salme.

Frasagt meg åndeligheten

I Paris, på gjennomreise, hadde jeg kjøpt ei lita bok, en flik av Thomas Mertons dagbøker, jeg liker dagbøker, ærligheten. Morgenen etter våknet jeg i det dyprøde rommet. Det var ubegripelig vakkert å se åkrene slik, de stilte ikke spørsmål ved noe. Boka lå der, ved siden av – og jeg slo nokså tilfeldig opp, slik jeg gjør når jeg leser dagbok, og leste «Når jeg er til stede i min egen kropp, møter jeg Gud». Og: «Jeg har frasagt meg åndeligheten for å finne Gud». Torden og lyn. Så langt måtte jeg reise, jeg var 20. Jeg visste ikke hva jeg skulle bruke det til, det var bare så rasfarlig forløsende. Ærligheten hadde besøkt meg, og jeg tok imot.

Senere leste jeg om Thomas Merton, det var interessant å vite hvem han var. Han hadde levd vilt og sto på startstreken til en rask, akademisk karriere, da han plutselig – utslitt og fortvilet, han også – sto foran dørene til det store trappistklosteret i Gethsemany, Kenthucky, åpnet dørene hvor brødrene satt og ba – og skrev siden: «Da skjønte jeg, dette er Amerikas sentrum. Jeg hadde alltid undret meg over hva det var som holdt Amerika sammen og hva som gjorde at universet ikke krakelerte og falt fra hverandre? Jeg skjønte at det var dette stedet, som holdt verden oppe. Ikke bare dette, men det må finnes andre.» Han forlot sitt etter hvert, og ble der.

Den feilbarlige

Siden møtte jeg den kontemplative munken Merton (som skrev 50 bøker om tro, meditasjon, liv og skjønnhet), antiatomvåpenaktivisten Merton, Mertons kamp mot rasisme, Merton – brobyggeren mellom zen-praksis og kristen meditasjon, frihets-og fredsforkjemperen Merton, som jobbet sammen med helten Joan Baez, poeten Merton og sosialisten Merton.

Og den feilbarlige Merton!

Har han «fulgt» meg, trofast og ustanselig oppmuntrende, gjennom tykt og tynt – kontrastene og den rå ærlighetens menneske. Jeg kjente, dette laget kunne jeg være med på.

Og Taizé, ja, jeg kom hjem.

Og reiste hjem.

LES OGSÅ: Hans Fredrik Dahl gir ut tekster av broren som ble munk

---

Fakta:

---