Bøker

Skriver det lille livet inn i den store fortellingen

Emmanuel Carrères lesning av det Det nye testamentet er original og grensesprengende. Men boka inneholder også noen uforståelige blemmer.

Anmeldt av Jorunn Økland.

Riket er den grensesprengende fortellingen om hvordan Paulus og Lukas stiftet Guds Rike, aka kristendommen. Fortellingen er komponert på grunnlag av skikkelig NT-forskning; grundige originale lesninger; den brede kjennskap til klassisk litteratur som følger med vanlig skolegang i Frankrike; graving i egen erfaring og historie med psykoanalyse som inngang; et lidenskapelig forhold til sci-fi-forfatteren Philip K. Dick, autopsi, det vil si reiser i Paulus og Lukas' Middelhavsverden– og mye mer. Totalpakken er et gjestebud der Carrère kanskje først og fremst byr på seg selv. Men han har spennvidde, løft og kunnskap nok til å bære alt det andre, det lett megalomane prosjektet, på en uanstrengt og særdeles morsom måte.

Carrère er allerede intervjuet i denne avisen angående utgivelsen. Denne anmeldelsen vil derfor fokusere mest på sider som ikke dekkes i intervjuet som kan leses her.

###

En svir

Gitt vekslingene mellom antikken og vår tid, genre og litterære samtalepartnere, må dette ha vært en svært krevende bok å oversette. Forlaget kunne neppe ha funnet noen bedre enn Tove Bakke, som har vunnet priser for sitt arbeid. Ikke en eneste gang er det nødvendig å rekonstruere seg tilbake til fransk for å forstå hva som ligger i en snodig, norsk formulering. Det vil ikke overraske om det vil vanke priser også for denne oversettelsen.

Selv om oversetterens jobb er å forbli usynlig i hennes tilrettelegging av møtet mellom en forfatter og en leser som bebor ulike språksfærer, må oversetter Bakke fra starten av involveres i denne utvekslingen mellom forfatter og anmelder: Bakkes korte forord utfordret meg nemlig til å ta med flere av hennes spørsmål videre i lesningen av boka. Det gjaldt særlig spørsmålet om når Carrère dikter, og når han refererer bibelfortelling. For undertegnede ble det en sport å forfølge dette spørsmålet gjennom boka, det var nok både lettere og mer interessant for en som selv er Paulusforsker enn for Bakke som kom til boka kun med barneskolens Bibelsoge og Israelskart som ballast. Bakke fikk en bratt læringskurve med hensyn til hvordan det nå skrives om Paulus i kontinental marxistisk filosofi og litteratur, men hun innrømmer at det har vært ein svir å skrive denne boka på norsk. Og det merkes!

Bakkes friske språk står dermed perfekt til Carrères ønske om å se Le Royaume – Riket med friske øyne, altså det basileia (gresk) som i Bibel 2011 ofte er oversatt med Himlenes rike, Guds rike – men også med kongsmakt. Det mer konsise Riket åpner opp oseaner av betydning. Maktaspektet som overbetones med Bibel 2011's kongsmakt, dempes til fordel for det materielle, spatiale og sosiale fellesskapet. Riket fanger fellesnevneren i de sammensatte bibeluttrykkene, og er derfor opplagt det beste valget som oversettelse av basileia (jamfør Fadervår ifølge Matt. 6,10: «La riket ditt komme…», «For riket er ditt»).

Lyder friskt

Slik kan Bakkes norskoversettelse sies å stille seg i forlengelsen av det som er Carrères prosjekt med boka: Å la bibelteksten lyde friskt, som når man hørte den første gang, og ikke i ordelag og fraser som har blitt repetert, utslitt, blitt kanaanspråk og tømt for mening utover det å fungere som mantra for innvidde: «For å få ei kjensle av skrivemåten hans Paulus, må vi ikkje basere oss på mellomledd som har dekt dei med tjukke lag av segner og teologi. Paulus skreiv ikkje for å bygge seg ein forfattarskap, men for å halde kontakten med kyrkjene han grunnla … Når spesialistar på Nytestamentet prøver å rekonstruere den perioden, er det Paulus' brev og Apostelgjerningane dei har på bordet sitt, alle som ein, og uansett kva leir dei høyrer til. Alle veit at dersom det er motsetnader der, er det Paulus dei må halde seg til, for eit opphavleg arkiv har større historisk verdi enn materiale innsamla seinare. Kva ein så vil gjere med det, er opp til kvar og ein. Inkludert meg, her.»

Et vendepunkt

Konklusjonen på Bakkes spørsmål angående skillet mellom fri diktning og bibelreferat, er at det først er i hoveddel III, Etterforskinga (Judea, 58-60), at dikteren tar over for referenten:

«Alt eg har skrive så langt, er kjent og stort sett godkjent stoff. Eg har på min måte gjort det alle kristendomshistorikarar har gjort … lese Paulus sine brev og Apostelgjerningane, krysslese dei og stadfest det som stadfestast kan, ved hjelp av dei få ikkje-kristne kjeldene. Eg meiner eg har gjort dette arbeidet på ærleg vis og ikkje narra lesaren når det gjeld graden av sannsynligheit i det eg har fortalt. Når det gjeld dei to åra Paulus var i Cæsarea, har eg ingenting. Ikkje ei einaste kjelde. Her kan eg – og blir eg tvinga til – å dikte fritt.»

Det siterte avsnittet markerer et vendepunkt i boka. Carrère gir seg til å fylle hullene, ikke på den måten fromme harmoniserende eller kritisk lærde bibellesere har gjort, men litt ut fra hva han selv eller en figur fra Philip Dicks univers eller Trotskij eller Lenin ville gjort i lignende situasjoner – en tilnærming som begrunner det sterke, selvbiografiske innslaget i boka.

Noen blemmer

Sportsutøveren i meg fant noen få feil og misforståelser i referatdelen også, men mer på arkeologifeltet enn i bibelhistorien. På tross av sin nærlesing av bibeltekstene med minimal overstyring fra etablerte teologiske konvensjoner, har Carrère pussig nok tatt med den konvensjonelle hesten i gjenfortellingen av Paulus’ omvendelse. Dette til tross for at hesten først introduseres i kristen billedkunst lenge etter ferdigstillelsen av Apostelgjerningene. En verre, uforståelig blemme er at Carrère synes å tro at apostelen Jakob, en av de to Sebedeus-sønnene (den andre var Johannes), er identisk med Jakob, Jesu bror, som altså er sønn av Josef (196). Forvekslingen er forståelig, det er mange Jakober i NT, og den kunne vært uvesentlig hadde det ikke vært for at Carrère gir Jesu bror en så sentral plass i sitt alternative plott. Siden så mye av bokas siste del henger på Jakob Jesu brors unike autoritet i den tidligste menigheten, falt denne delen for undertegnede litt sammen – men også av andre grunner som jeg skal komme til.

Små liv, stor fortelling

Riket åpner med en over 100-siders selvbiografisk fortelling («Ei krise») om Carrères vei inn i, og ut av, psykoanalyse og aktiv kristen tro og praksis - begge deler på en gang. Forfatteren mener at de to henger intimt sammen. Carrère har blitt stemplet som narsissist, men fortellingen griper denne leseren sterkere enn moderne romanforfatteres undersøkelser av eget navlelo vanligvis gjør: Fortellerakten demonstrerer hva som er hovedpoenget med en klassisk (teologisk) dannelse: å få fortolkningsnøkler til å se sitt lille, ubetydelige liv som en versjon av en mye større fortelling, som har eksistert lenge før en selv, som favner mye videre enn en selv, og som vil overleve mye lengre: Carrère – og andre lesere av klassisk litteratur – får så og si et kollektivt evig liv gjennom litteraturen.

Bokas andre del («Paulus»), er en faglig og litterært svært god og streng gjennomgang av hva NT formidler om og av Paulus. Det er litt uvant at Carrère blander om og av, men fordi Carrère setter detaljene sammen på ukonvensjonelle måter, fungerer det mer overbevisende enn når forskere forsøker seg på det samme. Denne delen må rett og slett bare leses!

Originalt forslag

Bokas tredje og fjerde, mer diktende hoveddeler, framstår for denne leseren mer som en litt anmassende «free flow of consciousness». Men for all del, det er flust av morsomme, originale og salgbare observasjoner også her; sammenligninger og scenarioer. Og som han selv konkluderer, med et klapp på egen skulder: «Den som les boka, kjem også til å lære mykje, ting som vil gi også dei eit og anne å tenkje på: Eg har gjort ein god jobb.»

I disse delene utvikler Carrère sin idé om at det er Lukas som har skrevet Jakobs brev i NT. Han ser for seg at Lukas først møtte Jakob, og først deretter broren Jesus. Jesus var familiens utskudd, som den litt kjedelige Jakob etter at førstnevnte var død, kunne kapitalisere på:

«Dersom Jakob som den einaste hadde tatt bror sin i forsvar, hadde vi sikkert fått vite det (...) Men (…) gjennom blodet (…) takk vere eit reint dynastisk prinsipp, blei han ein av hovudfigurane i den primitive kyrkja, på lik line og til og med over dei historiske apostlane Peter og Johannes… (238). Indirekte er det Jakob, direkte gjennom Lukas’ penn, som har funnet opp Jesus for egen profitt. I brevet frå Jakob, ingen namn… Det blir sagt, men dette har eg ikkje fått sanna, et det er skrive på eit svært raffinert gresk, og at det siterer skriftene frå septuagintaen. Min hypotese er derfor at det var Lukas som skreiv brevet. Då han fekk høyre at Jakob var død, tenkte han: Korfor ikke et brev til minne om han?»

Men selv om gresken er mer litterær enn for eksempel Johannesevangeliets, er det et osean av stilistiske forskjeller mellom Lukas-Acta, som klart plasserer seg innenfor gresk, utbroderende historieskrivning (Carrère nevner selv Thukydid), og Jakobs brev med sine korte setninger og mange semittismer (oversettelser fra arameisk/ hebraisk som virker fremmedartede i litterær gresk). Carrère leser ikke selv gresk, så i denne og andre kommentarer om språk og stil refererer han til hva han er blitt fortalt – men ikke særlig overbevisende.

Slik ender Carrère opp med å slutte seg til mange av samtidens filosofer og historikere (inkludert hans landsmann filosofen Alain Badiou, som han kuriøst nok ikke nevner), i at det er Paulus som er kristendommens grunnlegger. Men Carrière går lenger: han foreslår at Lukas som stor Paulus-beundrer ekstrapolerer en historisk Jesus-skikkelse bygd over Paulus’ lest. Det er, etter hva jeg kan bedømme, et helt originalt forslag.

Livet etter døden

Det virker som om Carrère har arbeidet lenge med boka, og ønsket å ha alt med. Men det er bare delen om Paulusbrevene innbakt i Lukas’ plott og narrativ som framstår som helstøpt, ferdig. De siste to delene framstår mer som scrapbooks der han etter den frie assosiasjons metode prøver å kombinere og flette sammen resten av sine tiloversblevne observasjoner og betraktninger om den tidligste kristendom, sammen med tekster og forfattere, ofte i samtale med motiver og plott hentet fra annen klassisk litteratur. Underholdningsverdien og den pedagogiske gevinsten av denne samtalen har likevel stor egenverdi.

For eksempel sammenligner han Paulus' løfte om et liv etter døden med Odyssevs som var fanget på Kalypsos øy og også fikk mulighet til udødelighet. Paulus lover Lukas evig liv og velger som Platon det udødelige over det svake, forgjengelige livet som ender med døden. Odyssevs sier at visdom er å vende seg mot livet her og menneskets vilkår. «Menneskelivet er meir verdt enn gudelivet, av den enkle årsaka at det er det ekte … Det var Paulus sin variant Lukas valde.»

«Knausgaardsk»

En ekstrabonus med Riket er at Tove Bakke har brukt gode, norske oversettelser av de mange antikke verkene Carrère refererer til. Spesielt er denne leser glad for at Arne Garborgs nydelige gjendiktning av Odyssevskvædet på denne måten får høyst fortjent fornyet oppmerksomhet. Garborg kunne ikke gresk. Men han arbeidet med gjendiktningen i en periode da han bodde i et slags kollektiv som inkluderte den greskkyndige oversetteren Marta Steinsvik, som nok har kvalitetssikret gjendiktningen også på et filologisk plan.

Det eneste forstyrrende i oversettelsen er at Bakke refererer til TOB (Traduction oecumenique de la Bible) og JB (utgaven til det svært anerkjente École biblique et archéologique française de Jérusalem) fordi Carrère gjør det i diskusjonene sine. De fleste norske lesere besitter ikke assosiasjonene som disse forkortelsene påkaller, og de fungerer derfor dårlig.

Carrère har av og til blitt beskrevet som noe «knausgaardsk», eller omvendt. At det finnes berøringspunkter både i anvendelsen av egen historie som materiale, og i diskusjonen med bibelsk materiale, er åpenbart. Man kan selvsagt lure på hvilken fugl som sang om Carrère for Pelikanen forlag hvor to blad Knausgård er involvert, det er uansett et lykketreff og en stor begivenhet at denne boka blir tilgjengelig for norske lesere.

Jorunn Økland er teolog, professor, og bestyrer ved Det norske institutt i Athen.

LES OGSÅ:

Intervju med Emmanuel Carrère: – Kristendommen handler også om det verste i oss

Radikal teologi om Paulus, korset og fellesskapet: Anmeldelse av Ole Jakob Lølands bok

---

Roman

  • Riket
  • Emmanuel Carrère
  • Oversatt av Tove Bakke
  • Pelikanen

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker