Bøker

Bunden dans med døden

Døden har alltid vært religionens område. Fortsatt er prester for de aller fleste en selvfølgelig skikkelse når dødsritualene skal gjennomføres. Hvordan blir det da når døden omtales som en rent sekulær hendelse?

ANMELDT AV PER ERIKSEN.

Det er dette som er prosjektet til Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg i boka Hva er døden. De ønsker å åpne for refleksjon omkring den sekulære døden. Ordet sekulær brukes vanligvis som en motsetning til det religiøse, altså som verdslig eller timelig. Mens den opprinnelige, romerske betegnelsen saeculum sikter til en lang livslengde. Dermed er det kort vei til å koble det sekulære til døden; når vår livslengde tar slutt.

Tradisjonelt – og fortsatt for et stort flertall av verdens befolkning – oppleves døden som slutten på det timelige, slutten på det sekulære. Ved døden møter det sekulære sin grense. Og nettopp ved denne grensen overtar metafysikken eller religionen. Veien videre er et mysterium.

Lite mysterium

Døden er et mysterium. Dette er den første setningen i denne boka. Så langt er vi altså enige. Men spørsmålet er hvordan det mysteriøse kan fastholdes når man insisterer på å beskrive døden fra et rent sekulært perspektiv? Er den ikke da såre enkel? Den er livets slutt. Den er eksistensens grense. Den er en negasjon av alt jeg har opplevd, erfart og levd. Den er som sådan tragisk. Men kan den kalles et mysterium?

Ved gjennomlesning av Gamlund og Solbergs bok finner jeg da også lite av det mysteriøse. Til gjengjeld finner jeg mye som er interessant, gode problemstillinger og reflekterte analyser.

Kanskje en av de mest interessante avsnittene reflekterer omkring spørsmålet om døden nødvendigvis er negativ, eller i det minste om den alltid er negativ.

Forfatterne drøfter Epikurs kjente refleksjon om at det er meningsløst å frykte døden: «Døden, den mest forferdelige av alle onder, er ingenting for oss, hvis vi erkjenner at når vi er, så har døden ikke kommet, og når døden har kommet, så er ikke vi.»

Når vi er døde, har vi ingen bevissthet om vår død. Kan den da være et onde for oss? Døden framstår ikke som et onde i seg selv, men som et komparativt onde hvis den sammenlignes med det livet vi ville hatt om vi ikke var døde. Men betyr ikke det at døden for noen er et gode? Hvis livet blir uutholdelig vanskelig, er det da ikke bedre å dø?

Aktiv og passiv dødshjelp

Denne refleksjonen fører naturlig over i spørsmål knyttet til aktiv og passiv dødshjelp, hvilket forfatterne problematiserer forskjellen på. De går også langt i å argumentere for at dødshjelp – aktiv eller passiv – er et gode for mange mennesker. Vi avslutter livet for et dyr om vi opplever at livet videre for det vil medføre vesentlige lidelser, hvorfor tenker vi annerledes omkring mennesker?

Og her kan man jo spørre om hvorfor vi gjør det dersom det sekulære setter rammene for vår forståelse og vår argumentasjon. Kan man konsekvent befinne seg innenfor en sekulær ramme uten at mennesket i seg selv begrenses? De skriver at «i vår tid har vi ikke for vane å rangere verdien av menneskeliv på grunnlag av hvordan dette livet er, for eksempel om det er innholdsrikt eller ikke». Men de spør i liten grad hvorfor vi har en slik «vane», og hva som tapes om denne vanen forsvinner.

Menneskets ukrenkelighet og verdi uavhengig av livskvalitet hviler nettopp i en religiøs forståelse av livet.

Det betyr ikke at debatten omkring aktiv og passiv dødshjelp i utgangspunktet skal avvises hvis man har et religiøst ståsted. Men det bringer flere dimensjoner inn i debatten enn det som er tilfellet om man insisterer på at kun sekulære argumenter er gyldige eller relevante.

Evig liv?

Kapitlet om evig liv er interessant lesning. Her argumenterer forfatterne godt for hvorfor et evig liv – forstått som en svært lang forlengelse av livet vårt slik det er på jorden – ikke er ønskelig. Selv om vi, slik transhumanistene drømmer om, skulle klare å reversere eller bremse aldringsprosessen, spørs det om hvor godt et slikt liv ville være i lengden.

Vil man ikke i et svært langt livsperspektiv miste sin personlige identitet, spør forfatterne. Og vil man ikke etter hvert nødvendigvis ende i gjentakelsen og kjedsomheten? Dessuten ville jordens ressurser snart bryte sammen om menneskene begynte å bli grenseløst gamle.

Men hva med etterlivet? I religionene er etterlivet en viktig del av helhetsforståelsen, om den knytter seg til Valhall, Nirvana eller Paradis. Innen en sekulær ramme handler etterlivet om ettermæle og digitale spor. Og til slutt – etter et sekel – er alt uansett glemt for de aller fleste.

Gamlund og Solberg ønsker med sin bok å fortsette den åpne samtalen om døden som Per Fugelli startet med sin bok Døden, skal vi danse? Min innvending er at de i for stor grad lukker samtalen ved sine sekulære rammer. Dessuten mangler dansen, fortvilelsen, livsgleden, sorgen og undringen som preget Per Fugelli. Men det ville kanskje vært for mye å forvente av en mer akademisk rettet bok.

LES OGSÅ:

Intervju: Håvard J. Nilsen var forberedt på at troen skulle ødelegges av å skrive romanen Du. Men det var ikke det som skjedde.

Erling Rimehaug anmelder: Er det mulig å beholde troen på Bibelen som gyldige ord fra Gud?

---

Sakprosa

  • Hva er døden
  • Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg
  • Universitetsforlaget

---

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Bøker