Mennesket er vidunderlig fordi det er skapt i Guds bilde
Flere snakker om at vår moral settes på prøve med koronaviruset, færre snakker om hva i oss som må bli virksomt for at vi skal handle moralsk. Her har forfatter Marilynne Robinson mye å lære oss.
SELVET: Der mange begynner å tvile på om vi fortsatt kan snakke om selvet som noe levende og «pustende», holder Marilynne Robinson sinnet, sjelen og samvittighetens fane høyt.
CHARLIE NEIBERGALL
Den protestantiske samvittigheten, slik den kom til uttrykk hos de kalvinistiske puritanerne på 1500- og 1600-tallet, bar preg av personlig omvendelse og sterk pliktfølelse, skriver Marilynne Robinson i boka Balm in Gilead.
Det er lett å tenke at protestantisme, og enda mer «protestantisk samvittighet» er ensbetydende med individualisme. Men omvendelsen handlet for de nyreformerte mer om å binde seg til et felleskap, enn å erfare noen radikal selvstendighet, mener Robinson. I 1800-tallets USA fikk omvendelsen en litt annen betydning. Den puritanske samvittigheten som hadde blitt sett på som et møtested mellom Gud og mennesket, ble satt fyr og flamme. En sunn og våken samvittighet var sjelen i sin klareste glans, sier Robinson, og siterer den engelske puritaneren John Flavel (1627–1691). Da den andre store vekkelsen brøt ut i USA, ble denne samvittigheten satt i bevegelse, og den tilbød ingen forsikringer, men var «levende som en nerve, konstant og grunnleggende etisk».
Språklig edruelighet
Bestill abonnement her
KJØP
