Bøker

Mennesket er vidunderlig fordi det er skapt i Guds bilde

Flere snakker om at vår moral settes på ­prøve med koronaviruset, færre snakker om hva i oss som må bli virksomt for at vi skal handle ­moralsk. Her har forfatter Marilynne Robinson mye å lære oss.

Den protestantiske samvittigheten, slik den kom til uttrykk hos de kalvinistiske­ puritanerne på 1500- og 1600-tallet, bar preg av personlig omvendelse og sterk pliktfølelse, skriver Marilynne Robinson i boka Balm in Gilead.

Det er lett å tenke at protestantisme, og enda mer «protestantisk samvittighet» er ensbetydende med individualisme. Men omvendelsen handlet for de nyreformerte mer om å binde seg til et felleskap, enn å erfare noen radikal selvstendighet, mener Robinson. I 1800-­tallets USA fikk omvendelsen en litt annen ­betydning. Den puritanske samvittigheten som hadde blitt sett på som et møtested mellom Gud og mennesket, ble satt fyr og flamme. En sunn og våken samvittighet var sjelen i sin klareste glans, sier Robinson, og siterer den engelske puritaneren John Flavel (1627–1691). Da den andre store vekkelsen brøt ut i USA, ble denne samvittigheten satt i bevegelse, og den tilbød ingen forsikringer, men var «levende som en nerve, konstant og grunnleggende etisk».

Språklig edruelighet

Marilynne­ ­Robinson er ingen teolog, men en skjønnlitterær forfatter som også skriver essays som ofte tar utgangspunkt i kristen tenkning. Så langt har hun utgitt fire romaner, der tre utgjør en trilogi satt i den fiktive småbyen Gilead i Iowa. Det er typisk at hennes bidrag i en antologi om sitt eget forfatterskap, der flere av artikkelforfatterne diskuterer ulike teologiske begreper, i stedet går rett til kjernen av menneskets indre liv: samvittigheten.

Boken kom i fjor og har tittelen Balm in Gilead. A Theological Dialogue with Marilynne Robinson. Det er noe betryggende for meg i at en forfatter med så sterk språklig bevissthet, er så interessert i noe annet enn språk. Det ligger en uskyld og klokskap i det, en nøktern, nesten pragmatisk vilje til å bruke språket, men ikke la seg styre av det.

Men det er heller ikke noe av den språklige mistenksomheten som brer om seg, og som for eksempel kommer til uttrykk i Thure Erik Lunds siste essaysamling. Siden 2010 har Thure Erik Lund nemlig hatt en merkelig følelse, skriver han i Romutvidelser (2019), av at noe annet og større skriver i ham: «Et kompleks av digital skriveteknologi, global cerebral internettstruktur, som i lag med moderne venstreorientert ideologi har sterk innvirkning på hvordan essayene og romanene i de siste årene har kommet for en dag.»

Thure Erik Lund erklærer at vi alle er mer eller mindre gjennomdigitaliserte. Da er det ikke gode kår for ­menneskets indre liv.

Humanisme

Der mange begynner å tvile på mennesket, og på om vi fortsatt kan snakke om selvet som noe levende og «pustende» – holder Marilynne ­Robinson sinnet, sjelen og samvittig­hetens fane høyt. Ord som dette, er ikke for henne metaforer for en eller annen rest vi ennå ikke har klart å få taket på ved å dissekere en person fysiologisk eller psykologisk.

Nei. For Marilynne Robinson er mennesket helt selvfølgelig noe såpass storartet at sinnet ikke lar seg forklare bort, bli kompromittert og fundamentalt forandret. Tvert imot ville hun antagelig advart mot denne frykten, som jo nesten er en slags overåndelig frykt for fremmede åndsmakter. Det er fristende å tenke at hun kan gjøre dette med så stor overbevisning fordi hun tror på Gud. Samtidig er hun en god gammeldags humanist. Det kan hende interessen hennes for rennesansen, og for Shakespeare for den del, bunner i at hun er kalvinist og har lest Jean Calvin (1509–1564) så grundig.

Teologiske lesninger

Kapitlene i Balm in Gilead har alle utgangspunkt i innlegg holdt på en konferanse på Wheaton College i Illinois. Den mest famøse personen som deltok, foruten Robinson selv, var Rowan Williams, den tidligere erkebiskopen av Canterbury. Bidraget hans i boka skiller mellom det gode og det hellige, et skille han også trakk fram her i avisa i desember, og i foredraget han holdt på Bjärka Säby i Sverige i fjor (tilgjengelig for avspilling på hjemmesidene til Johannes­akademin).

En bok som dette kunne vært en kraftdemonstrasjon av hvordan teologi kan anvendes til fortolkning av skjønnlitteratur, men dessverre er ikke alle tekstene like spenstige. Lauren Winner skriver godt om hva prekenskriving egentlig er for noe, og ­Patricia Andujo stiller berettigede­ spørsmål ved hvordan afroamerikanske erfaringer kommer til uttrykk (eller ikke kommer til uttrykk) i romanene til Robinson. Ellers er det mye sitering fra et forfatterskap som er langt mer givende å lese enn å få gjenlest, når ikke lesningen tilfører mer enn dette.

Verdighet

Marilynne Robinsons humanisme er den sanne salven i denne boka. Den er en salve i denne tida, med de utfordringene vi står overfor nå. Flere snakker om at vår moral settes på prøve med koronaviruset, men færre snakker om hvilke sider av vår menneskelighet som må gjøres virksomme for å handle 
moralsk. Noe glipper unna når vi snakker om solidaritet og etikk på et kollektivt, globalt plan.

For Robinson er mennesket vidunderlig fordi det er skapt i Guds bilde. Samvittigheten er på samme tid noe brennende, inderlig, personlig, et sted i oss hvor Gud er og et sted i oss der vi er forbundet med hverandre. Vi snakker om et godt, gammeldags kall. Alle er kalt (men få er utvalgt! – nei da, jeg bare tuller). Men hvis vi mister kalls­dimensjonen helt av syne, mister vi en av de kanskje sterkeste drivkreftene mennesket kan ha for å ta vare på hverandre og på jorda.

Marilynne Robinson er her for å nytolke kallstanken på en måte som gir hver enkelt en selvsagt, nøktern verdighet, uavhengig av klasse, legning, hudfarge, kjønn. Derfor er bøkene hennes like velegna for en politisk, som en teologisk lesning. Og derfor er den mest gledelige setningen i hele Balm in Gilead å finne i forordet. Her sies det at Robinson på konferansen røpet å ha kontrakfestet en ny bok, og at dette vil bli den fjerde romanen satt i Gilead.

LES OGSÅ:

Intervju med Marilynne Robinson: – Alle viktige ting i livet mitt har skjedd mens jeg leste eller skrev

Anmeldelsen av Robinsons siste essaysamling: – Insisterer på sjenerøsitet i mistillitens tid

---

Sakprosa

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker