Bøker

Shakespeare utforsket et nytt språk for tilgivelsen

Med reformasjonen endret synet på tilgivelse seg. Sarah Beckwith har undersøkt hvordan dette kommer til uttrykk hos Shakespeare.

Hva skjer med synet på – og språket for – tilgivelse fra middelalderen til etter reformasjonen, på Shakespeares tid? Dette er et av spørsmålene Sarah Beckwith undersøker i boka Shakespeare and the Grammar of Forgiveness. Videre skriver hun om hvordan Shakespeare tilnærmer seg temaer som tilgivelse og forsoning.

I kapitlet om Stormen (1611) har Beckwith satt et sitat fra Desmond Tutu som epigraf: «en person er en person gjennom andre personer». Ordene er hentet fra Tutus bok No Future Without Forgiveness (1999).

– I Tutus arbeid med Sannhets og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika forstod de at sannhet kommer før forsoning, sier Beckwith.

– Jeg forstår sitatet som en bekreftelse på at tilgivelse ikke er noe som kommer naturlig. Den som har blitt skadet og den som har påført skade må komme sammen i en utrolig sårbar handling. Selvsagt aller mest sårbart for den sårede, men også for den som bekjenner.

Det er blant annet denne situasjonen Beckwith leser inn i Shakespeares Stormen. Men først litt om hvordan Shakespeares samtid la føringer for hvordan han kunne tilnærme seg et konsept som tilgivelse.

Gud forbudt

Du skulle ikke diskutere religiøse spørsmål på scenen eller bruke Guds navn på scenen. Dette var et premiss for den relativt nye formen for teateret Shakespeare skrev for mot slutten av 1500-tallet. Forbudet skyldtes mest sannsynlig den enormt betente konflikten mellom katolikker og protestanter i England etter reformasjonen.

– Når Shakespeare adresserer religiøse spørsmål, må han derfor gjøre det ved å spille på mytologi eller iscenesette en hedensk sammenheng, men ikke desto mindre diskuterer han konsepter innenfor kristendommen. Det kan handle om bot, tilgivelse eller anger.

Beckwith forteller at det finnes mange ulike teorier om hvorvidt Shakespeare selv var katolikk eller protestant. Selv mener hun det finnes tegn som kan peke i begge retninger, men at det mest interessante er hvordan han tilnærmer seg en tematikk som tilgivelse ved å trekke på både katolsk og protestantisk tankegods.

Reddet av talen

Den amerikanske litteraturviteren har vært opptatt av tilgivelse som en talehandling: noe som skjer ved hjelp av språket. I den katolske middelalderen var det å gå til skrifte obligatorisk, du ba om tilgivelse og presten kunne uttale noen forløsende ord som gav absolusjon. Med presteskapets endrede rolle etter reformasjonen, ble også forståelsen av tilgivelse satt i spill.

I arbeidet med Shakespeare har også Hannah Arendt (1906–1975) vært en ledestjerne for Beckwith. Arendt er blant annet kjent for å ha fulgt og skrevet om rettsaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961, og i den forbindelse ha lansert begrepet om «det ondes banalitet».

I boka The Human Condition (1958), undersøker Arendt hvordan menneskets handlinger virker i verden.

– Hun ser handlingene våre som grenseløse, uforutsigbare og irreversible. Grenseløse og uforutsigbare fordi vi ikke kan vite hva slags konsekvenser de får i verden. Dessuten er handlingene våre irreversible fordi, som Lady Macbeth sier: det som er gjort, kan ikke bli ugjort.

I møte med denne tragiske knipen vi befinner oss i, har vi to talehandlinger som redder oss: løftet og tilgivelsen. Løfter viser at vi kan gi hverandre tillit i en uforutsigbar verden. Tilgivelsen gjør ikke en handling ugjort, men gir oss en ny sjanse.

Kan gå galt

Tilgivelse er komplekst og komplisert. Det skal mye til å innse at man selv trenger tilgivelse, og det skal mye til å gi den. Beckwith viser til hvordan teologen Dietrich Bonhoeffer skiller mellom dyr og billig nåde, og viser til hvordan tilgivelse, i den kristne fortellingen, er noe dyrekjøpt.

– Jeg elsker måten Shakespeare håndterer dette på: alt kan alltid gå galt, volden er aldri langt unna. Tilgivelsen er, som Hannah Arendt også viser, langt på vei et mirakel, sier Beckwith.

LES MER: – Finn frem Shakespeares samlede verker, ha Blooms Shakespeare-bøker for hånden, og slå av telefonen en vinter eller to. Man går ikke glipp av noe

Om tilgivelse i tre Shakespeare-skuespill

I Shakespeare and the Grammar of Forgiveness tar Beckwith særlig for seg tre av Shakespeares siste skuespill: Vintereventyret (1610), Cymberline (1611) og Stormen (1611).

###

Vintereventyret:

Kong Leontes er overbevist – på irrasjonelt grunnlag – om at hans kone Hermione har vært utro. Mye dramatikk følger, men det hele ender med at kongen, som tror hans hustru er død, innser at han har tatt feil hele tiden. Han finner henne igjen som en statue, som blir levende og kommer tilbake til ham.

Sarah Beckwith leser dronningens forvandling til en hard statue som et bilde på hvordan kongen har hardnet sitt hjerte. Tilgivelsen innebærer at han aksepterer hennes menneskelighet og angrer sin egen synd.

###

Cymberline:

Den britiske kong Cymberlines datter går mot sin fars vilje, for å gifte seg med en mann av lavere sosial rang. Maktkamper og konspirasjoner følger.

Sarah Beckwith fremhever avslutningen av stykket, som ender i en slags kollektiv bekjennelse. Behovet for å tilstå brer om seg, nærmest som en smitte, forklarer hun. I stykket er det tydelig at forsoning forutsetter en sannhetens talehandling.

Stormen:

Stormen handler om hvordan hertugen av Milano, Prospero, svikes og avsettes av tronen av sin egen bror, og sammen med datteren Miranda, sendes ut på havet, hvor de driver i land på en øy. Prospero har magiske evner, og steller i stand en storm som driver de som forårsaket hans ulykke i land på samme øy, mange år senere.

###

Sarah Beckwith ser øya i Stormen som et sted der både ofre og overgripere samles, der fortid og nåtid møtes og forsones. Prospero tilgir, men det er en hardt tilkjempet tilgivelse, som heller ikke helt når inn hos dem som ikke angrer. I siste scene av stykket, gir Prospero fra seg sin tryllestav. Mange har lest dette som et bilde på Shakespeare selv: at han mot slutten av forfatterkarrieren ville legge ned pennen å leve et «vanlig liv». Beckwith ser Prosperos avskjed med tryllestaven som et bilde på at han aksepterer sin egen menneskelighet, og grensene for tilgivelse. Til slutt ber han publikum selv om å tilgi ham.

LES OGSÅ Olav Egil Aunes anmeldelse: To litterære genier, en livsfjern sommer, 1936

LES OGSÅ: Gloria Gervitz' Migrasjonar er eit livsverk i ordets rette forstand

---

Sarah Beckwith

  • (f. 1959) på New Zealand.
  • Professor ved Duke University i North Carolina, USA.

---

Live Lundh

Live Lundh

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Bøker