Hva skjer når ens eget blikk fortrenges og erstattes av noen andres? Svaret Linda Gabrielsen gir i sin tredje roman, Entré, ser ut til å være at man blir gal. Eller i hvert fall at man, sett utenfra, tar en gal persons beslutninger. Men styrken i denne vonde romanen er at den klarer å plassere leseren både på innsiden og utsiden av galskapen: Man klarer på samme tid å fordømme og forstå.
Umenneskelig
Hovedpersonen i Entré er et barn vi aldri blir ordentlig kjent med. Det er en navnløs, fem år gammel gutt, og det er noe galt med ham. Vi følger ham gjennom en oppgitt mors blikk. «Hvorfor fører ikke enkelheten din til at jeg kan behandle deg som en strikkeoppskrift?», spør hun, ukjærlig, i sitt indre. Hun forstår ikke reaksjonene hans, kommer ikke i kontakt med ham. Han snakker ikke. «Bare vær et vanlig menneske, for en gangs skyld», tenker mor.
Det er fælt å lese hvordan gutten umenneskeliggjøres i hennes øyne. For å tvinge fram en reaksjon hun kan forholde seg til, lar hun være å hjelpe ham. Hun tar et skritt tilbake, for å se hva som skjer. Hun trer ut av den omsorgsfulle morsrollen, kanskje for å klare å bli værende i den.
Andres blikk
Vi hopper fram og tilbake i tid, mellom en nybakt, forhåpningsfull, forelsket mor, og en som er overmannet av fortvilelse og apati, som har overtatt de andres blikk på sønnen. Kontrasten er først enorm, men etter hvert som fortellingen skrider fram, og de to mødrene nærmer seg i tid, blir overgangen tydelig.
«Det er sjelden det skjer, men noen ganger oppstår det en feil», forklarer de på sykehuset. Det sniker seg inn et ekstra kromosom. Den kjærlige moren derimot, ser på det rolige, nyfødte lille barnet sitt og ser ingen feil. Men sykehuset informerer henne likevel om at hun kan ha krav på erstatning, ettersom de ved en tabbe ikke innkalte til tidlig ultralyd, noe som kunne ført til at «dette kunne ha vært forhindret».
Godt grep
Vi lever i en tid der det å velge å få barn som på en eller annen måte skiller seg ut blir betraktet som unødvendig og belastende, for foreldrene, men også for samfunnet. Ofte er disse synspunktene velmente: Ingen unner noen belastningen det er å oppdra et barn med Downs syndrom. Det å kunne få slippe blir ansett som et gode.
Men som Entré gir oss et særegent innblikk i, så gjør det noe med deg som forelder når du stadig blir minnet på at det er noe feil med barnet ditt. Det beste med boka er hvor tydelig Gabrielsen får fram hva som skjer i denne situasjonen: Du overtar de andres blikk, og gir slipp på deg selv. Det er sjelden at et så tydelig romanmessig grep fungerer så godt. Dessverre er det også ting i boka som ikke sitter i samme grad.
Overiver
Som om det ikke var nok å stille spørsmål ved sorteringssamfunnet, har romanen også et sidespor som handler om et eldre fransk ektepar. Sammen begikk de selvmord, og etterlot seg et brev der de ba om legalisering av aktiv dødshjelp. Dette har ingen klar forbindelse til resten av romanen, og det fremstår som at Gabrielsen har vanskelig for å begrense seg i sin iver etter å sette etiske problemstillinger på dagsorden.
Det er også gjennomgående referanser til den danske dikteren Inger Christensens moderne klassiker Alfabet, som ikke ser ut til å tjene noe spesielt formål. Da er det mer vellykket når Gabrielsen selv gir seg i kast med poesien. Gjennom hele boken brytes fortellingen opp av korte diktfragmenter: «Hva kjennetegner barnløst // foreldreskap?» Kanskje er disse poetiske oppbruddene uttrykk for morens nesten-språkløse tilstand, der hun er i ferd med å miste både sin sønn og seg selv.
«Spørsmålet er kanskje ikke hva er et menneske? Men hva er et medmenneske?» tenker moren på et tidspunkt. Det er en tanke som blir stående og virke. Likevel er jeg usikker på om romanen egentlig trenger den. Som aktuell og samfunnskritisk roman er Entré best når den er lengst unna aviskronikken.
LES MER: Vivian Gornicks New York-memoar er både stor livskunst og skrivekunst
---
Roman
- Entré
- Linda Gabrielsen
- Gyldendal
---