Per Eriksen kultur@vl.no
Hvordan oppleves det å være innestengt i det mørke dypet? Hvordan kjennes en depresjon ut fra innsiden? Hvilke ord og hvilke handlinger vil da være til hjelp?
Selv har jeg aldri opplevd depresjon. Jeg kjenner ikke de mørke rommene av egen erfaring. Desto viktigere blir det å lytte til de reflekterte stemmene fra dem som selv har erfaringer. Vidar Mæland Bakke er en slik stemme. Og han deler raust både av egne erfaringer og refleksjoner i boka Gi mine øyne lys.
15 år gammel
Bakke var femten år gammel da han første gang møtte depresjonen, med de selvmordstankene som fulgte med. Han var en av de ungdommene som kan søke fellesskap med likesinnede i noen av nettets mørkeste avkroker, der destruktiviteten forsterkes heller enn dempes. Blant unge i Norden i dag er selvmord en vanligere dødsårsak enn både trafikkulykker, overdoser og kreft.
Selv ble han reddet den gangen, kanskje aller mest av bevisstheten om hva et selvmord ville påføre hans nærmeste. Han fikk en vei videre, og studerte til å bli prest. Noe han lurer på om «var særlig lurt for en som har vært plaget av depresjon». Men samtidig har dette gitt ham en plattform til å snakke åpent og ærlig om disse tingene.
For depresjon er sjelden noe man kan riste av seg en gang for alle. Det kan komme snikende ved stadig nye anledninger. Det kjenner også Bakke på. Men han skriver at han er glad for å leve i en tid der gode medisiner kan dempe de tyngste utslagene. Det er viktig å ta med seg i en tid der skepsis til bruk av medisiner brer om seg.
Salmenes bok
Tankespinn omkring religiøse spørsmål kan ofte knyttes til psykisk sykdom. Men minst like ofte er Bibelen en kilde til helbredelse.
Vidar Mæland Bakke henter fram salmer fra Salmenes bok i Det gamle testamentet. Det er en nesten rystende ærlig bok. Her forskjønnes ikke livet. Her skrikes og ropes det mot Gud. Her males menneskers erfaringer ut, uten sensur og forbehold. Men det gjøres nettopp overfor Gud, i tro og håp om at han ser og hører.
Salme 13 er en slik salme: «En salme av David. Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg?» Bakke skriver: «Jeg er takknemlig for at David delte sin erfaring av Guds taushet og Guds fravær. Da tør også jeg gjøre det.» Og det er viktig å kunne gjøre det innenfor rammene av det kristne fellesskapet. I ekte trosfellesskap burde disse tingene avdramatiseres, skriver han. Det skal være en naturlig plass i menigheten for den som befinner seg i depresjonens mørke.
Åpenhet viktig
Bakke skriver også at han aldri har angret på å være åpen om sin psykiske helse. Ofte vil skam være knyttet til det å slite psykisk. Vi vil gjerne være de sterke som andre kan se opp til og lene seg til. Men ved å vise svakhet og sårbarhet kan vi i like stor grad bety noe for hverandre.
Jeg opplever Bakke som et særdeles klokt menneske. Når jeg leser bøker vil jeg alltid streke under setninger som oppleve som viktige og velformulerte. I denne boka gjør jeg mange understrekninger.
Bakke har blant annet en fin gjennomgang av Salme 126, skrevet av israelitter i eksil i Babylon, der de ikke lenger kunne synge Sions glade sanger, for lyrene var hengt opp i trærne.
Bakke relaterer dette til situasjoner der vi opplever å måtte gå i eksil fra vårt vanlige liv: «Det er ingen skam å tre til side og være sykemeldt for en tid. Nå får det være andre som spiller på lyren en stund. Kanskje erfarer vi sorgmuntert at vi slettes ikke var uunnværlige likevel.»
Dette er en styrke ved framstillingen. Bakke klarer å bruke de gamle tekstene på en slik måte at de oppleves eksistensielt nærværende. Nesten alt har forandret seg gjennom de mer enn 2500 årene som er gått siden noen av disse salmene ble skrevet ned. Som Sigrid Undset så berømt formulerte det: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»
LEST DENNE? I Jim Wallis siste bok ser det ut til at valget står mellom Donald Trump og Jesus Kristus
Jeg og du
Vidar Mæland Bakke henvender seg ganske direkte til sine lesere i denne boken. Han er et jeg som snakker til et du. Det oppleves som et riktig grep.
Han forlater imidlertid denne stilen mot slutten når han konstruerer en brevveksling mellom to av Det gamle testamentets kvinner som opplevde ensomhet; Hagar og Noomi. Isolert sett er dette helt ok, men det fungerer ikke like godt som boken for øvrig, slik jeg ser det.
Men dette er en liten innvending mot en bok som jeg opplever både som klok og velskrevet. Jeg tror mange som sliter med mørke og depresjoner vil ha nytte av Gi mine øyne lys. Og for oss andre er den med å gi viktig innsikt.
---
Bok: Sakprosa
- Gi mine øyne lys.
- Håpsord gjennom mørket
- Vidar Mæland Bakke
- Luther forlag
- 172 s.
- Sakprosa
- Åpent og direkte om psykisk helse.
---
