I fjor skreiv Tine–Jarmila Sir dikt om et barn utsatt for seksuelle overgrep. Hun lot offeret selv komme til orde, og skygga ikke unna det vonde. Slik lot ikke boka leseren være i fred i noen velbehagelig lesekrok, men tvang henne heller til å ta volden og traumene inn over seg.
Den diktsamlinga heter Hvis. «Hvis jeg var C. S. Lewis» skriver hun i det som er en gjennomgående åpningslinje i dikta, bare at forfatternavnet varierer. Det som følger er ulike tilnærminger til barnets traumer, med en rekke litterære sitater og henvisninger.
Dikt om selvmord
I høst følger Sir (f. 1986) opp med ei annen kort diktbok: Om, som er hennes fjerde utgivelse. Også denne gangen utgjør det lille tittelordet et formbærende prinsipp. Og også denne gangen kretser dikta om en grufull erfaring: selvmordet.
«Om hvordan et skudd i hodet ser utskriver Tine Jarmila Sirat det er to hullett i veggen hvor kula har stoppaog ett i alt det andre»
Ei ung kvinne opplever en formiddag at samboeren skyter seg mens hun er ute og leverer ungen deres i barnehagen. Pistolskuddet etterlater seg en gjennomhulla tilværelse, full av sorg. Den etterlatte kvinna prøver å stable en ny hverdag på beina. Dette gjør hun ad litterære om–veier. I sitatet over påpeker diktet sin egen forfatter, men dette er et unntak fra samlingas styrende regel. For som i Hvis bruker dikterjeget også her sitater fra annen litteratur for å nærme seg det vonde og holde ut den nye hverdagen. Bare slik klarer hun å gripe og ta inn over seg det som har skjedd, kan det virke som. «Om å leve skriver Charles Bukowski / at ingen overlever».
LES INTERVJU MED SIR: Kva skjer med barnet som blir valdtatt? Med diktsamlinga Hvis lar Tine-Jarmila Sir oss lytte til barnet.
«Om» som form
Det lille ordet «om» har noe hypotetisk og utprøvende ved seg. Om dagen hadde forløpt annerledes, om hun hadde brukt kortere tid hjem fra barnehagen, ville kjæresten vært i live da? Om–et blir også en anledning til å nærme seg den akutte sorgen gjennom ulike innfallsvinkler. Dikta er både forsøksvise beskrivelser av det som skjedde, og prøvende ord for å komme seg videre. De mange sitatene viser hvordan hun famler seg fram til noen ord å stole på – for de eier hun ikke selv. Dette grepet er godt, og viser tydelig fram litteraturens store potensiale for trøst og livshjelp.
Samtidig innebærer denne formen også noen åpenbare svakheter. Det mest påfallende er at de beste linjene og sitatene fra samlinga, ikke er forfatterens egne. I tillegg er Sirs poesi, som mange andre Flamme–utgivelser, ofte slentrende, med hverdagslige formuleringer som viser en for stor tiltro til at (umotiverte) linjedelinger tilfører tekstene noe klokt og poetisk. Selv om boka er basert på en god idé, er mange av enkeltdikta for slappe.
LEST DENNE? For Max Porter er det bare én historie som er viktig akkurat nå
Mindre piff
Det er tydelig at Om står i forlengelse av Hvis. Begge viser en tydelig vilje til å ta for seg vond og ofte tabubelagt materie. Den største styrken ved forgjengeren, er at dikta ikke viker unna det grusomme, men heller viser det i stadige konkrete nedslag. I Om opplever jeg imidlertid at om–veiene Sir går, fører henne mer på villspor. Der de sviende ubehagelige overgrepa i Hvis skjer gjentatte ganger, kan et selvmord nødvendigvis bare hende en gang.
Dermed er det det livet dikterjeget blir etterlatt til, dikta tar for seg. Også dette burde kunne bli hjerteskjærende, og jeg bruker dette ordet fordi jeg opplever at Sir nettopp ønsker å røske i leserens følelser. Men til forskjell fra den forrige boka, viker hun i Om for mye unna. Dikta er rett og slett ikke like vonde å lese, og da mister de mye av piffen. Om selvmordet kunne Tine–Jarmila Sir skrevet tettere på sorgen og fortvilelsen.
---
Bok: Poesi
- Om
- Tine–Jarmila Sir
- Flamme forlag
- 67 s.
- Poesi
- I Om er helheta bedre enn enkeltdikta.
---
