«Det er verre enn du tror. Mye verre».
Slik åpner journalist David Wallace-Wells sin bok Den ubeboelige planeten, en etter hvert hyppig sitert åpningslinje. Like fullt er det en treffende oppsummering av boken han har skrevet, som på detaljert vis tar temperaturen på den globale oppvarmingen og skuer inn i jordens lite håpefulle fremtid.
Amerikaneren er på en kort visitt i Norge, to dager tettpakket med intervjurunder og paneldiskusjon på Hovedbiblioteket. Nå sitter han på et lite møterom i Kagge forlags lokaler.
– Det er opp til oss å fastslå hvor ille det er. Vi pleide å snakke om klimaendringer i fremtidsform. Nå er det ikke lenger en fremtidsfortelling, men en nåtidsfortelling. Man ser stadig ekstremvær, varmeslag, skogbranner. Dette har også endret den retoriske tilnærmingen, forteller han.
LES OGSÅ: – Giæver fremstår som en gretten, gammel gubbe. Istedenfor å ta saken, tar han Thunberg
Vi vet bedre
Arbeidet med denne illevarslende, faktatunge og ærlige boken om planetens tilstand, begynte i grunn da den amerikanske journalisten for to år siden skrev et langt essay i New York Magazine, som raskt ble magasinets mest leste artikkel noensinne.
– Vi lever på en planet som er varmere enn den noen gang har vært. Vi vet ennå ikke hvilke deler av sivilisasjonen som vil overleve det klimaet vi har i dag og med 1,5-gradersmålet. Det er nesten sikkert at dette kommer til å doble seg mot slutten av århundret, forteller Wallace-Wells.
Han er snakkesalig, og forteller om jordens tilstand som han ikke har gjort annet. Som en slags aktivist på autopilot, like engasjert som velinformert. Så har han også tilbrakt sin tid med forskere de siste par årene – boken avsluttes med 75 sider med kildehenvisninger.
– Da jeg begynte å leve med dette materialet, og tilbringe mye tid med klimaforskere, forstod jeg at dette ikke kan skyves vekk. Det er overalt. Uansett hvem du er og hvor du bor, vil livet ditt påvirkes på en eller annen måte. Det er riktignok ikke spredt likt. De fattigste i verden blir hardest rammet, også innad i land vil de fattigste bli hardest rammet. Til og med på bynivå gjelder den samme dynamikken.
De siste 30 årene har stått for ekstreme mengder utslipp. Vi har sluppet mer karbon ut i atmosfæren de siste tre tiårene, enn det vi gjorde samlet alle tidligere århundrer.
– Vi har visst om dette i 30 år, likevel har vi gjort mer skade i løpet av disse årene enn vi gjorde i hele menneskehetens historie frem til det. Det viser rett og slett at kunnskap ikke er nok. Vi begynner å se mer dramatisk politisk mobilisering rundt klima enn noen gang, hvilket både er oppmuntrende og spennende.
– Likevel, i fjor var det året i historien med høyest karbonutslipp. Så ikke bare beveger vi oss for sakte i riktig retning, vi beveger oss i feil retning.
LES OGSÅ: – Mitt eget partis klimapolitikk er ikke god nok
Store omveltninger
Gjennom illevarslende kapitteltitler som «Katastrofer som ikke er natur- lige lenger», «Luft vi ikke kan puste i» og «Økonomisk sammenbrudd», formidler Wallace-Wells tolv såkalte kaoselementer, de tolv «skumleste konsekvensene» klimakrisen har, er i ferd med eller står i fare for å utløse.
– Varme er kanskje den største frykten. Menneskelivet har en naturlig grense for hvor mye varme det kan tåle. Deler av verden når allerede denne grensen regelmessig. Det er også store bekymringer knyttet til landbruk. Om vi ender på fire graders oppvarming, som er der vi er på vei mot slutten av århundret, betyr det halvparten så mye mat ut av de åkrene vi har i dag.
De økonomiske følgene er også noe som opptar ham. Han viser til at klimaendringene kan medføre opp mot 30 prosent mindre bruttonasjonalprodukt, hvilket ifølge Wallace-Wells er dobbelt så stort som under «de harde trettiårene».
– I Vesten har vi orientert så mye politikk rundt økonomisk vekst at det ville være vanskelig å fatte endringer. Heldigvis har dette endret seg. Hele fagdisiplinen beveger seg raskt for å ta disse utfordringene med i betraktning.
Han synes individuell handling kan være en god måte å signalisere for politikere at du er villig å endre livsførsel, men til syvende og sist anser han det som trivielt sammenlignet med hva som må gjøres gjennom storpolitikk. Han etterspør et rammeverk for å koordinere globale handlinger. Uansett hva en nasjon gjør alene, påpeker han, vil påvirkningen være forsvinnende liten om ikke alle land i verden bidrar.
– Det faktum at politikken er vanskelig, føyer seg bare inn i rekken av unnskyldninger vi har for ikke å ta grep. Vi er i den posisjonen vi er, fordi vi ikke har gjort noe de siste 30 årene. Tiden løper fra oss.
LES OGSÅ: Teologer bekjenner sine klimasynder til planter
Akseptert lidelse
På vårparten tilbrakte han en del tid i California, i forbindelse med de massive skogbrannene. Han reiste fra New York med en idé om å skrive en reportasje om hvordan man i California allerede levde i den ødelagte fremtiden og hvordan de dramatiske klimakonsekvensene hadde endret folks liv.
– Det jeg fant var det motsatte. Ingen sine liv hadde forandret seg spesielt, verken praktisk eller emosjonelt. De jeg snakket med sa at «ja, men vi har jo alltid hatt branner i California», men om man så på trendlinjen var det ti ganger oftere enn da de var barn og forskerne sier det kan firedoble seg frem til midten av århundret. Om du tar ut et lån for å kjøpe hus i dag, betaler du fortsatt ned på det lånet. Det er ikke en så fjern fremtid.
– Noe av det mest skremmende er hvordan vi stadig utvider våre egne grenser for hva vi anser som akseptabel lidelse som resultat av klimaendringer. Uansett hvilken smerte vi lever med, føles den liksom grei for oss.
LES OGSÅ: Prest møter flere studenter med klimaangst
16-åring
Mandag forrige uke talte Greta Thunberg under FNs klimakonferanse. Tydelig preget snakket hun om hvordan barndommen hennes har blitt stjålet, og at hun til og med er blant de heldige. Wallace-Wells møtte svensken selv for noen uker siden, og kaller henne «en helt for menneskeheten».
– Talen i FN var spesielt slående fordi det var første gang hun tillot seg å være emosjonell. Det føltes som en direkte respons til det faktum at hun hadde blitt feiret av eldre mennesker for klimastreiken hennes bare dager tidligere. Hun sa «hvordan våger du? Å se til meg for håp, men også for løsning? Det er dere som er ansvarlige».
Thunberg og Wallace-Wells har i grunn det samme, nokså selvsagte skulle man tro, mantraet: lytt til forskerne.
– Noe av kritikken mot henne har vært at vi ikke kan gi en 16-åring ansvar for å utvikle politiske løsninger, men det har hun da heller aldri bedt om. Og så vidt jeg vet ønsker hun det ikke heller. Hun ber folk i stedet bare om å høre på forskerne.