– Skriver du Gud i teksten, blir det oversett

Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge anklaget kritikere for å hoppe over halve boka i sine anmeldelser av Dag Solstads Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen. Borge brukte selv store deler av sin anmeldelse til å kommentere at Solstad lar Bjørn Hansen bli hjemsøkt av Guds fravær.

– Ikke viktig

Som hovedanmelder i Aftenposten var Ingunn Økland en av dem som ikke viet dette mye plass.

– Jeg nevner Bjørn Hansens religiøse grublerier i min anmeldelse, men synes ikke de er viktige eller gode. Snarere tolker jeg grubleriene som en bieffekt av hans stadige kretsing om den radikale handlingen som Bjørn Hansen gjorde da han var 50 år og som er skildret så suverent i Ellevte roman, bok atten. Om ikke det er tilgivelse den gamle mannen ønsker, så søker han aksept for at han i sin tid simulerte lam. Altså er det denne trangen til å få forståelse for en syndig handling som er kjernen i hans religiøse grubling, sier Økland.

– Men idet Bjørn Hansen begir seg inn i kristent tankegods, er det helst klisjepregede forestillinger fra barndommen som melder seg i bevisstheten hans (Perleporten, St. Peter, helvete osv). I en relativt kort avisanmeldelse var det andre sider ved denne romanen jeg mener det er viktigere å kritisere, sier hun.

LES OGSÅ: Arne Borges anmeldelse av Dag Solstads roman

Redsel

Forfatter Inger Bråtveit har vunnet flere priser og høstet gode kritikker for sine fire romaner. Hun har også deltatt i arbeidet med ny bibeloversettelse og med apokryfene. Bråtveit knytter manglene i mottakelsen til «vår tid redsel for alvor».

– Vi tar ytringsfriheten som en selvfølge. Likevel er vi rett og slett redde for å snakke om Gud og religion, sier hun.

Da hun i fjor kom med sin siste roman Dette er også vatn, opplevde hun mye av det samme som nå skjer med Dag Solstads roman.

LES ANMELDELSEN: Henrivende flyt i Bråtveits roman

– Det blir ikke berørt enten du skriver Gud direkte inn i teksten eller skriver i dialog med en bibeltekst. Den siste boka mi ble innlemmet i barsellitteraturen. Det er generelt en konsentrasjon om individet i vår tid som gjør litteraturens rom trangt, mener Bråtveit.

Gud i tekst

Både når det gjelder Solstads nye roman og hans Professor Andersens natt må hun spørre seg hvordan man kan unnlate å drøfte romanenes religiøse sider. Hun er glad for Arne Borges påpeking av dette i sin kommentar.

– Det er veldig rart at man ikke ser, eller velger å utelate den religiøse refleksjonen og ambivalensen i Solstads skrift. I stedet for å snakke om Gud, blir det en allmenn drøfting av eksistens, sier Bråtveit.

For henne er det opplagt at bøkenes bok ligger til grunn for skjønnlitteraturen og det norske språket. Ikke minst nynorsken.

– Gud må kunne virke i en tekst, og Bibelen er en grunntekst i vår kultur. Jeg håper virkelig at det i framtiden også skal finnes en vilje og kompetanse til å se hvordan forfattere forholder seg til Gud og Bibelens språk, implisitt eller eksplisitt gjennom bildespråket. Å forstå og kjenne bibelspråket er grunnleggende for å forstå fylden og lagdelingen i vårt eget skriftspråk og historie som nasjon, sier Bråtveit.

Også andre

Forfatter Birger Emanuelsen har skrevet fire romaner etter at han debuterte med novellesamlingen For riket er ditt i 2012. Han påpeker at Solstad flere ganger har sagt at han selv ikke trenger Gud, men at han ønsker seg et samfunn hvor Gud er viktig.

– Hans romanpersoner er ofte kulturelt opplært til å søke Gud, på samme måte som vi har lært å ringe 110 når det brenner. Tidligere har han skilt «begrepet Gud» tydelig fra mysteriet. Men når døden skramler i oppgangen, sauses ting mer sammen, i hvert fall for Bjørn Hansen.

Emanuelsen vet ikke om Arne Borges lesning av anmeldelsene er rettferdig.

– NRKs Leif Ekle dvelte mye ved gudsbegrepet i romanen. Samtidig er det jo ikke noe nytt at anmeldere ikke våger å diskutere tankestoffet i bøkene. Det er jo heller ikke så rart. Alle kan si hva de liker, men få har et godt språk for det store, på grensen til banale, som rører seg i mennesket. Jeg vil tro det er en av grunnene til at vi fortsatt holder oss med noe så ulønnsomt som både Gud og forfattere, sier Emanuelsen.

Blind flekk

Laura Djupviks siste roman Hjartet er ingen logrande hund er en roman om nære relasjoner, om en mors sykdom, aldring og død, men også om gudstro. Positive tilbakemeldinger hun har fått fra lesere er preget av at de har opplevd at de har kjent igjen egne erfaringer.

– Når jeg spør om det er fordi de kjenner seg igjen i miljøet, er det noen som svarer bekreftende mens andre slettes ikke gjør det. Jeg er glad for at romanen kan leses på flere måter. Jeg må innse at det religiøse er irrelevant for mange, det finnes liksom ikke. Det er som det er en blind flekk, særlig i miljøer med en viss definisjonsmakt sier Djupvik.

LES OGSÅ: Synes synd på dem som alltid tenker på Gud

Når det tok lang tid å skrive romanen, var det fordi det fortsatt er tabu å skrive om noe som involverer en gudsrelasjon og gudstro.

– Jeg ville gjøre det med ærlighet, med min egen forståelse av at det er en del av selve livet å kjempe med spørsmål om tro og sannhet, at også tro er noe relasjonelt, sier Djupvik.

Da hun leste Arne Borges kommentar, var hennes første tanke at hun ikke var overrasket over mottakelsen av Solstads roman. I mottakelsen av hennes egen roman, var det særlig Tom Egil Hverven i Klassekampen som løftet fram romanens religiøse side og viste hvordan slike tema er behandlet i litteraturen.

– Ellers virker det som det er vanskelig å gi en religiøs livsforståelse legitimitet i litteraturen. Den skal liksom ikke finnes. Likevel skrives det sider opp og sider ned om nettopp Gud, sier Djupvik.