Bøker

Avstand og etterlikning

Litteraturens oppgave er å speile og etterlikne livet. Slik kan vi se oss selv med en fremmeds blikk, med større klarhet. Men hvorfor likner ikke bøkene på livet mitt?

Jeg leste romantrilogien ­Gutten av Jón Kalman ­Stefánsson i sommer. Den er nydelig og brutal på samme tid, den handler om å leve, å elske og å dø. Ja, sånn er livet, tenkte jeg, akkurat sånn må vi tenke om livet vårt.

Så kom jeg på at det jo ikke er sant. Livet mitt, vårt, er ikke slik. Der den navnløse gutten strever seg gjennom vinterstormer, dødsfall og klassefengsel, sliter jeg med tidsklemme og rot i ­boden. Det er ikke det samme. Det er ikke noe schwung over mine problemer. Ingen skriver bøker om det. Eller, det er det mange som gjør, men når de gjør det, så skriver de morsomme ­bøker. ­Eller «morsomme» bøker. Ikke noe alvor kan hentes ut av mine vondeste punkter, ingen stor kunst.

Meningstomme bøker

Jeg savner mer reell realisme i litteraturen. Hvorfor kan jeg ikke kjenne meg mer direkte igjen i bøkene jeg leser? Finnes det en kunst som ikke høyner livet og trekker ut de lysende øyeblikkene av erkjennelse og livsfølelse, som ikke viser summen, svaret, helheten og diamantene? Men litteratur som heller viser fram fragmentene, det flate, forvirrende, meningstomme, trivielle og usikre, som vi forsøker å ­navigere i, usikre på kursen.

Svaret er ja, Ja, den litteraturen finnes. Og jeg har lest noen sånne bøker, så jeg vet ikke hva jeg klager over. Jeg har lest dem, men de blir ikke favoritter. Jeg sliter meg gjennom det kjedelige, det mørke, det altfor gjenkjennbare, det hele er fort glemt og forfatternavnene blir lagt i et lite besøkt arkiv bakerst i hjernen. Jeg er rett og slett ikke interessert i den realismen jeg ønsker meg. Jeg vil og vil ikke kjenne meg for godt igjen. Bøker om meningsløshet gjør lesinga og livet mitt meningsløst.

Noe mer

Aristoteles skrev om mimesis. Om kunsten som imitasjon av det sansbare. Litteraturens oppgave er å speile og ­etterlikne livet. Slik kan vi se alt vi lever i fra en ny vinkel, med en fremmeds blikk, med større klarhet. Det gjelder egentlig for all kunst. Den skal fortelle oss om oss selv.

Og mimesis – skal ikke det også gi et tillegg til det som den etterlikner? Det er jo ikke bare en repetisjon av det samme. Den er ikke en hikke, men har observert noe, framhever noe. Kunsten er ikke bare et speil, den er et lys, som kaster skygger og får konturene til å tre fram slik at vi ikke bare ser, men også skjelner, forstår, erkjenner. For at det skal skje, trengs en avstand mellom liv og kunst.

Mer levende enn livet

For god kunst gjør liksom livet enda mer levende enn livet selv. I en bok, i en sang, i et dikt, stiger plutselig noen sider av livet fram, med en kraft og en bølge av følelse som livet selv, som boka handler om, mangler. Jeg leser om det å få og ha et barn og blir dypt beveget. Ja, slik er det, tenker jeg. Men så vender jeg blikket bort fra boksida og til det barnet jeg faktisk har, som leker i samme rom som jeg sitter og leser, og følelsen forsvinner.

Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær, skrev Tor Jonsson. Det er nettopp avstanden, å være borte, som gjør at vi ser, kjenner og erkjenner. I nærheten blir øyeblikket og realiteten så påtrengende at ­responsen vår, emosjonene, drukner i den.

Først ved avstand, i øyeblikkene vi retter ryggen og trekker pusten, først når vi er et annet sted, etterpå, når vi har funnet de riktige ordene for det vi har opplevd, først da forstår vi, da får følelsen plass og uttrykk. Det er derfor vi liker barna våre best når de sover. Ikke fordi vi synes de er bråkete og vil at de skal være stille, men fordi de da er skilt fra oss.

Og det er jo en tragedie. At selv når vi er midt i noe, midt i det som hender, så klarer vi ikke oppfatte hva som skjer, sette pris på det, ta det inn som annet enn ren sansning og impulsive reaksjoner. Livet glipper fra oss mens det skjer. Vi mister det idet det skjer.

Selve livet bærer derfor i seg en melankoli, det er når man ­lever det at man mister det, en kan ikke både leve og forstå samtidig. Derfor finnes kunsten.

Den blir dermed et vitne, ikke bare om livet, men også om vår manglende evne til å oppdage at vi lever og se hva som skjer rundt oss. Den som er fullt og helt til stede og kan se alt med den nyfødtes blikk, trenger ikke litteratur eller kunst. Det er resten av oss, vi som er blinde og har problemer med å ta inn omgivelsene klart, det er vi som trenger å påminnes om virkeligheten gjennom fiksjonen.

Så takk og pris for en kunst jeg ikke kjenner meg igjen i.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker