Den arabiske våren har brakt fram i dagen den dype konflikten av mistillit mellom makthaverne og innbyggerne i de fleste statene i Midtøsten. Den manglende utviklingen av statsborgerskap kan både være en forklaring og en god innfallsvinkel til å forstå det som skjer, hevder forfatterne av boken Middle East in Transition. The Centrality of Citizenship. Den er utgitt i Storbritannia, med professor Nils A. Butenschøn som den ene av to redaktører.
Statsborger
Å ha statsborgerskap er helt grunnleggende for å få den beskyttelsen menneskerettighetene forutsetter. Statsborgerskap kan være juridisk, uttrykt ved passet ditt. Men det er også et uttrykk for en sosial kontrakt – en form for underforstått avtale der borgerne gir staten lojalitet, mot at staten ivaretar deres rettigheter. Det er denne forståelsen av begrepet denne boken analyserer. Hvem som omfattes av borgerskapet, hvilke rettigheter det gir og hvor sterk forståelsen av avtalen er, kan variere, og sier mye om hvordan den enkelte staten fungerer.
Kolonimaktene
Statene i Midtøsten har en felles opprinnelse i det ottomanske imperiet. Innbyggerne i imperiet forholdt seg ikke direkte til sultanen, men til ulike religiøse, etniske og klanbaserte undergrupper. Det fantes ikke noe samlet statsborgerskap.
Da imperiet brøt sammen, delte kolonimaktene det opp i nye stater. Disse statene hadde ikke noen enhetlig befolkning eller identitet. Koloniherrene forsøkte å styre ved å forholde seg til ulike lokale grupperinger og makthavere, ofte i en form for splitt og hersk. De utviklet ikke noe felles statsborgerskap.
Frigjøringen fra kolonimaktene skapte stater som var skjøre, med mange interne motsetninger. Resultatet ble autoritære regimer som styrte med bruk av makt og ved å spille ulike grupper ut mot hverandre. Derfor ble det ikke etablert noen sosial kontrakt mellom statsmakten og befolkningen.
Dette er i kortform analysen i bokens innledningskapittel. Derfra går boken over til enkeltartikler av ulike forfattere som går inn på situasjonen mer i detalj.
Israel
Redaktøren Nils A. Butenschøn analyserer det som gjerne beskrives som det eneste demokratiet i Midtøsten: Israel. Heller ikke her finner han et avklart statsborgerbegrep.
Israel er skapt ut fra det sionistiske prosjektet å etablere en jødisk stat i Palestina. Denne staten er åpen for alle jøder, også de som ikke bor i Palestina. Samtidig er den oppstått ved å erobre land som er bebodd av ikke-jøder. Deres forhold til staten er uavklart.
De araberne som ble igjen i Israel etter krigen og flukten i 1948, har formelt sett statsborgerskap. Men de er ikke inkludert i det nasjonale prosjektet, som er å etablere en stat for jøder, og å bidra til at verdens jøder vender tilbake til sitt rette hjemland, mener Butenschøn.
«Nasjonsbyggingen i Israel var en jødisk nasjonsbygging med det jødiske folket som sitt konstituerende demos», skriver han. Palestinerne som bor i Israel regnes dermed ikke med til det egentlige folket. I tillegg kommer den uklare statusen til palestinere i det området Israel erobret i 1967, bosetterne og dem som flyktet. Hvem som skal regnes med til den israelske staten, er uklart. Derfor er Israel i en uavklart konflikt med omverdenen.
Splittet Irak
Irak er et eksempel på en stat som faller fra hverandre fordi den mangler et klart statsborgerbegrep, skriver Marwan Kanie, forsker ved Universitetet i Amsterdam. Irak ble til som britisk koloni i 1921. Sjiamuslimske Basra, sunnimuslimske Bagdad og kurdiske Mosul ble slått sammen. I tillegg til disse store folkegruppene var det mindre grupper, blant annet kristne og jøder.
Selv om britene satte opp et formelt apparat med demokratiske institusjoner, styrte de i landet ved å gi makt til en del sunni-klaner. Særlig ble hæren sunnidominert. Det ble aldri utviklet noen felles nasjonal identitet.
Etter at Irak ble selvstendig i 1958, var landet preget av stadige statskupp, som oftest satt i verk av militære. Et slikt kupp brakte Baathpartiet til makten 1968. I 1979 likviderte Saddam Hussein konkurrentene og tok makten i partiet og staten.
Lojalitet
Baathpartiet forlangte lojalitet til partiet og ledelsen, noe de oppnådde både med brutal makt, med frykt og med belønninger av de lojale. Noe begrep om borgerers rettigheter fantes ikke. Derimot snakket regimet ofte om de gavene som lederen ga til folket.
Da Saddam Hussein ble felt av den amerikanskledede invasjonen i 2003, ble hele hans maktapparat oppløst. Ulike militser tok kontrollen over landet. Regjeringen ble dominert av sjiaer, og sunniene følte seg utenfor. Kristne og andre minoriteter ble drept og jaget, særlig da IS tok kontroll over deler av landet. Kurderne etablerte i realiteten et selvstendig område i nord.
Derfor finnes det ikke noe samlet statsborgerskap i Irak, og uten det vil landet falle fra hverandre, mener Kanie.
Islamsk mangel
Islam spiller en stor rolle i Midtøsten. Derfor er det av betydning at islamsk politisk tenkning stort sett mangler statsborgerbegrepet, skriver Roell Meijer, professor ved Universitetet i Nijmegen. Ummaen, det vil si fellesskapet av de troende, kan nok være en samlende identitet. Men dermed ekskluderes ikke-muslimer. Og det er lydighet, ikke rettigheter som står i sentrum for tenkningen.
Bare der hvor islamistene etablerte et statsborgerbegrep som kunne inkludere alle og gi rettigheter, førte den arabiske våren fram - det vil i praksis først og fremst si Tunisia.
Den iranske revolusjonen la i utgangspunktet vekt på den enkeltes rett og plikt til å motsette seg urettferdig styre, skriver Shirin Saeidi, forsker med doktorgrad fra Cambridge.
Men siden statens suverenitet hviler på Gud, er det i den islamske staten den lydige borgeren som vektlegges. I teorien betyr det lydighet mot Gud og ikke mot lederne. Men i praksis blir statsborgerskap gradert etter fromhet, og dermed blir det ikke like rettigheter for alle. Islamiseringen som ble regimets svar på opprøret i 2009, har forsterket dette, skriver hun.
Forstå mer
I boken blir også Tyrkia, Egypt, Marokko, Kuwait og Gulfstatene analysert, i tillegg til syriske flyktninger. Her er mye å hente for den som vil forstå mer av det som skjer i Midtøsten.