Bøker

Viktig og vakker bok

To likestilte røyster deler innsikter om kvardagstru.

Ein lege og ein prest har utgitt ei bok om religion og kvardagsliv saman. Det er allereie spannande i seg sjølv. Men denne utgjevinga er ekstra viktig fordi­ ­legen Bushra Ishaq er muslim og Sunniva Gylver er prest i Den norske kyrkja. Dei har møtt kvarande gjennom muslimsk-kristent dialogarbeid og er venn­inner.

Dette er altså ikkje eit felles offisielt slutt-dokument frå ein organisasjon, men to ulike stemmer frå to kvinner som har tatt og stadig tek del i ein dialogprosess. Boka er allereie ein god kandidat til å bli kåra som årets vakraste bok.

To bøker

Designaren Aud Gloppen har tatt vare på grunnideen med boka ved å presentere tekstane til dei to forfattarane i kvar sin halvpart, ein grøn (muslimsk) del og ein (kristen) brunraud del med det felles forordet plassert midt mellom. Slik kan ein, om ein absolutt skulle ønske det, bruke saks og sitje igjen med to bøker av to ulike forfattarar.

Dei ulike tekstane i boka er inndelt i 25 bolkar der dei to forfattarane har skrive kvar sin refleksjon over sentrale tematikkar. Nokre av desse overskriftene dreier seg om sentrale emne i inter-religiøse samtalar, slik som «Guds navn», «fordommer» og «trosvaner». Andre kan vere meir overraskande i ein slik ­samanheng, men er nettopp difor ikkje mindre viktig, som «klima og miljø», «penger» og «helse». På denne måten kan ein også lese boka på tvers og få med seg to ulike refleksjonar over same emne.

LES MER: Møte mellom Gylver og Ishaq på Olavsfestdagene

Tekstar ein kan dvele ved

Dette er altså ei bok som innbyr til ulike lesemåtar. Eg for min del vil tilrå, enten ein no les utifrå tema eller forfattar, at ein tar seg god tid. Dette er tekstar som ein godt kan dvele litt ved, tenke litt over og skrive kommentarar­ i margen i. Det er også ein del gjentak i framstillinga som gjer at det kan bli litt overveldande å ta det heile inn på få leseøkter.

I det felles forordet skriv Ishaq og Gylver at dei ønsker å dele og setje ord på si «hverdagstro og bidra til at andre utforsker både egen og andres tro». Dei er ­tydelege på at det felles prosjektet slett ikkje er ei form for religionsblanding. Forfattarane vil på ingen måte underslå forskjellane­ mellom islam og kristendom, men peikar også på at ingen av desse religionane på noko vis er einskaplege storleikar.

Tittelen Tro på tvers kan peike­ på ulike lesemåtar, både på tvers mellom ulike religionar, men også på tvers av andre meiningar i eige trussamfunn eller i storsamfunnet. I undertittelen blir innhaldet sjangerbestemt som «Kristne og muslimske refleksjoner».

I det felles forordet skriv forfattarane at dei hadde ein idé om å lage ei «slags andaktsbok for både kristne og muslimer». ­Sidan andakt truleg ikkje er noko konsept i islam, har dei i staden brukt «refleksjoner» som eit ­felles sjangernamn.

Det synst eg er eit godt grep. Andakt er kanskje ein kristen sjanger. Men ­refleksjonar (i fleirtal) er, i alle fall for meg, eit meir opent omgrep som også gjer det lettare å skrive tekstar som heng betre saman og som ikkje plutseleg må glitre til med meir eller mindre velformulerte oppbyggelege poeng og plutselege tilvisingar til stadig nye bibelvers.

Den eine Gud

For svært mange­ av oss som er mest kjent med den kristne trua, er det viktig å lese Ishaqs framstilling av sentrale sider ved islam. Allereie i den første refleksjonen slår ho fast at ­Allah er det arabiske ordet for den eine Gud, eit namn som også blir nytta av arabisk-talande jødar og kristne.­ Fordi det er viktig å ha felles språk, har Ishaq som er oppvaksen i Norge, derfor allereie som barn snakka om «Gud». Ho slår også eit slag for å bruke ordet skaut i staden for ­hijab. I tillegg til slike refleksjonar om sentrale­ sider ved dei to religionanes trusuttrykk og -språk, er ikkje forfattarane redde for å vise at dei også har meiningar som går på tvers av den livstilen som er rådande i storsamfunnet. Dei er begge djupt engasjert av miljøspørsmål og økologi.

LES MER: De som så Sunniva Gylver bli påkjørt, trodde hun var død

Islamsk økoteologi

For min del gir Ishaqs framstilling av ein islamsk økoteologi ny innsikt. Det er også forfriskande å lese ein velformulert innanfrå-kritikk av foreldregenerasjonens statusjag og det ho kallar «materialistisk fokus». Også det er ei tydleg påminning om at mange av dei sentrale utfordring­ane ulike­ truande har, nettopp er noko vi deler og kan arbeide saman om.

Slik kunne ein halde fram med å gjengi kloke og viktige innsikter frå dei to forfattarane. Men som du kanskje har skjønt, kan du heller lese det heile sjølv. Eg veit ikkje heilt korleis ideal­lesaren av denne boka ser ut. I forordet blir lesaren litt forvirrande omtalt som «han», men eg vil absolutt meine at dette er ei ideell gåvebok til folk av alle kjønn og livssyn. Kanskje særleg, som ein kan sjå av nokre av formuleringane, dersom dei oppfattar seg som litt ungdommelege. Eg for min del synst jo stadig det er rart at vaksne menneske helser andre med ord som «maxbless». Men det kan eg leve med. Religion i kvardagen dreier seg jo, som forfattarane understrekar, også om å øve seg i empati.

Les mer om mer disse temaene:

Rolv Nøtvik Jakobsen

Rolv Nøtvik Jakobsen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker