Røyndomslitteratur på ein ny level

Det er ikkje lett å bestemme seg for kva som skal vere årets påskelektyre. Mange ønsker seg ei bok som er spennande, velskrive og som gir nye innsikter. Dagens gode nyheit er at Bår Stenvik har skrive ei bok som gjer at du slepp å velje bort noko av dette.

Romanen Informasjonen er både meir spenningsfylt og velfortalt enn dei fleste krimbøker. Samtidig peikar boka på sentrale spørsmål akkurat no, i 2018. Det dreier seg ikkje om mindre enn spørsmål som: Kva er identitet, kva er sanning og korleis bli eit betre menneske?

Sjarmen med skjermen

Sven Borg er ekspert på informasjon og tilbyd sine teneste til næringslivet. Men han er ikkje ein IT-ekspert av den gamle typen som kan alt om teknologi og maskiner. Borgs spesialkunnskap dreier seg om kroppsspråk og han forskar på korleis det er mogleg å avlese kroppssignal og ansiktsuttrykk på ein eintydig måte.

Eit viktig mål er å kunne bli i stand til skape sanne uttrykk. Han arbeider derfor intenst saman med SAM, som er ein dataprojeksjon av han sjølv på ein skjerm. Målet er at både SAM og Sven skal bli betre av sitt intense samspel og samliv.

Sven har eit langvarig kjærleiksforhold bak seg. Etter å ha budd saman med skodespelaren Nora i mange år, fortel han sjølv at han slo opp. Det er ikkje godt å seie om det er sant. For Sven eller kven som skjuler seg bak romanens «jeg» er ikkje ein spesielt truverdig forteljar. Minnet hans blir stadig forstyrra av blackout.

Om det er alkohol eller SAM som er årsaka, veit vi heller ikkje. Sjølv om kommunikasjonen mellom Sven og SAM tar til på engelsk og er full av klisjear, utviklar det seg til ei gjensidig spegling, kanskje tilmed ei forelsking i ein betre versjon av seg sjølv. Dei står etter kvart nesten fram som tvillingsjeler.

Røyndomslitteratur?

Informasjonen er smart skjønnlitteratur som framstiller viktige trekk ved røyndommen i 2018. I motsetning til det som har blitt kalla røyndomslitteratur, til dømes Karl Ove Knausgård eller Tomas Espedal sine romanar, er det ikkje forholdet mellom forteljinga og forfattarens eige liv som er uavklåra.

Det som står på spel i denne boka, er heller samvirket mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Ei slik oppdatert framstilling av forholdet mellom menneskeleg og kunstig intelligens og fornuft gjer det tydeleg at det har gått mange år sidan Jan Kjærstad på 1980-talet starta si utforsking av det som då var den nye teknologien og dens litterære ressursar.

Mange av oss vart ein gong roa av filosofar som Hubert Dreyfus som viste at kunstig intelligens aldri kunne erstatte det eineståande menneskelege samspelet mellom fornuft og kjensler. Dreyfus gjorde dette ved fenomenologiske analyser av på eigenarta og uetterliknelege som skjedde i samspelet mellom menneske i same rom. Andre meinte at rikdommen i det menneskelege språket i seg sjølv var eit vern mot den kunstige intelligensens krav om eintydige utsegn. Ironi, skjønnlitteratur, humor og løgn må bli tolka og blir derfor som sand i maskineriet.

«Next level shit, ok?»

Det er akkurat dette Sven Borg er som besett av å finne ut av: Korleis det som skjer mellom menneske i same rom og også språklege uttrykk som ironi eller løgn, kan bli til eintydig informasjon, ein informasjon som samla er langt viktigare enn opplevingar, minne og kjensle, kanskje også viktigare enn kjærleik.

Ved djupstudie av ansiktsutrykk og kroppsspråk, håpar Borg på å gjere det som har blitt avskrive som «kunstig» til sanninga om tilveret. Det dreier seg mellom anna om å lære seg å bli spontan: «Å bli et bedre menneske krever målbevisst jobbing med grunnlaget for egen spontanitet».

For å bli i stand til avlese ulike menneskelege uttrykk på ein eintydig måte, arbeider Borg med skodespelarar. Kanskje er det også grunnen til at han bur saman med Nora. Eg skal ikkje seie korleis det går. Hendingar i romanen kan no i påsketida bli oppfatta som offer og oppstode. Om ein slik oppstodekropp som forteljinga peikar fram mot, er noko å håpe på, er likevel eit ope spørsmål.

Sakprosa og skjønnlitteratur

Dette er Bår Stenviks romandebut. Han har før gitt ut det forlaget med rette kallar «kritikerroste sakprosabøker». Kva han har skrive om, spør du? Den siste boka, Å bli en annen, er ein nærstudie av korleis norske skodespelarar arbeider. Stenvik har også i boka Bløff undersøkt korleis og om «juks og selvbedrag gjør oss til ekte mennesker». Dette er ein forfattar som driv eit produktiv vekselvirke mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Nokre har foreslått at det ville vere betre å gjere «prosa» til eit fellesnamn for desse uttrykka.

Borgs livsprosjekt er altså framstille informasjon for å bli eit betre menneske. Romanen viser at han ikkje er i stand til å skilje mellom livet og næringslivet. Det er heller ikkje krystallklårt kva sjølve målformuleringa, «å bli et bedre menneske», betyr.

Mange vil oppleve formuleringa som ei etisk og ikkje primært teknologisk fordring. Betyr det at fiksjonsforteljingar og poetisk språkstadig er nødvendig for å tale sant om menneskelivet? Eg trur det.

PS: Gløymte eg å seie at boka er morosam?