Omriss handler om samlivsbrudd og lengsel etter ny kjærlighet, men via alle andre brudd enn fortellerens eget samlivshavari. En ung forfatterinne skal til Aten for å undervise kommende forfattere. På vei dit, og i Aten, møter hun mennesker som prater seg innover mot henne. Hun fremstilles nesten som en vandrende psykoanalytiker som stiller sjeldne, men åpnende, spørsmål som får de andre rundt seg til å blottstille seg.
Minutt for minutt
Grepet kan best kalles «gradvis minimal avdekking», for vi får vite like lite om den kvinnelige hovedpersonen som de hun møter får vite om henne. Men der de andre i romanen virker mest interessert i å få tømt seg, er vi lesere henvist til endeløse skildringer av deres behov for å bli lyttet til. Og disse andre hovedpersonene kan se vår fortellers kroppsspråk, det kan ikke vi.
Cusks saktegående og passiv-litterære grep kan kanskje best sammenlignes med kameraet på Hurtigruten minutt for minutt: Vi ser et fjell, det går en stund, fjellet viser seg å være en øy som igjen gradvis avdekker lysene i en by, der nederst ved havkanten. Fordi det går så sakte, rekker du å spekulere mye på hva som kan skjule seg bak det du til enhver tid ser. Og hvem er egentlig denne fortellerkvinnen som Cusk holder lukket for oss i så stor grad at Cusks metode blir mer synlig enn fortelleren? Hva vil Cusk si oss i denne romanen? At livet leves best uten å gi noe av seg selv til andre?
Mister interessen
Roman består stort sett av andre menneskers beskrivelser av det de ser og føler. En due går over en plass. Vips får en av hovedpersonene et minne om et eller annet han eller hun har sett eller erfart. Et skjørt som flagrer i vinden likeså. Hovedpersonen er et passivt talerør som gjengir det de andre registrerer. Denne passiviteten fungerer ikke i lengden. Jeg mister interessen.
Dette indirekte fortellergrepet er dessuten gjort langt mer overbevisende før: W.G. Sebald gjorde det samme når han foldet ut sine fortellinger – bare uendelig mye bedre. Hovedpersonen hans er som en uhyre følsom seismograf, som tar inn de minste følelsessvingninger i dem han møter. Han gjenforteller møtene, iblant med korte analyser for egen regning: Et trekk med hånden, en usikker bevegelse i det noen reiser seg, et nølende svar. Til sammen blir disse litterære kartleggingene fantastiske romaner, ikke minst når du setter dem sammen med at hovedpersonene er jødiske overlevende etter holocaust. Sebald vil fortelle oss noe om vår europeiske historie, om hvordan en kollektiv katastrofe kan få uhyre individuelle følger, selv mange generasjoner senere.
Ikke mer på hjertet
Men Omriss kommer ikke opp til et slikt nivå, selv om forlaget hevder at romanen «gir klangbunn til store, eksistensielle spørsmål». Dette er ikke sant. Ikke fordi det er noe galt med den litterære metoden. Det skyldes at fortelleren ikke har noe mer på hjertet enn å gjenfortelle hvor vanskelig alle de andre i romanen har det i sine kjærlighetsrelasjoner. Samtalene mellom hovedpersonene blir for grunne.
Det kan godt hende at Cusk håpet at disse samtalene skulle danne en klangbunn for dypere, eksistensielle spørsmål: Om hva vi lengter etter, hvorfor vi lider, hva vi angrer på. Men samtalene fungerer ikke slik. Samtalene rører meg ikke. Den passive fortelleren interesserer meg ikke. Det er synd, fordi jeg tror at om Cusk hadde funnet noe i hovedpersonen selv som hun kunne vist oss, og ikke bare gått forbi og bak – så ville intensiteten gått opp. Da hadde det blitt noe mer enn bare en litterær metode. For det er aldri nok.
