Bøker

Fløgstad som nett-troll

Kjartan Fløgstad skriver seg gjennom det 20. århundret og går borgerskapets ideologiske klesplagg etter i sømmene. Men hans egne plagg, tier han om.

Bilde 1 av 2

Fløgstad er ute med ny essaysamling, der han går borgerskapets tette forbindelse med fascismen etter i sømmene. Samlingen er et typisk oppsamlingsheat, en sjanger som alle eldre forfattere ser ut til å ty til når de synes det er lenge siden det lesende folket har fått høre fra dem: Mange tidligere publiserte tekster, og noen nyskrevne tekster. Slike stunt er vanskelige, for forfatteren må gå baklengs inn i egne gamle tekster og forsøke å lage ett overgripende grep som favner alle tekstene. Fløgstad lykkes bare delvis med dette.

Bakteppe

Det går godt an å lese denne samlingen som det store, tankemessige bakteppet, eller det ideologisk-teoretiske grunnlaget, for romanene Grense Jakobselv, Nordaustpassasjen og Magdalenafjorden. Fløgstad fyrer av salve etter salve mot borgerskapets intellektuelle. Det gjør han i fire avdelinger, kalt «Musikken», «Vitskapen», «Kulturen» og «Politikken».

Det store prosjektet er todelt: 1) Å vise sammenhengen mellom de borgerlige elitene og fascistisk tankegods. 2) Å vise fram arbeiderklassens krig (det var den røde armé som reddet Vestens demokratier i 2. verdenskrig) og kamp for å sivilisere kapitalismen. Fløgstad argumenterer for at ideen om Sovjetsamveldet fungerte som en buffer mot finanskapitalen. Når samveldet falt, ser vi nå at finanskapitalen får herje fritt.

LES OGSÅ: Denne boka er «en eneste uredigert digresjon»

Godt om Prøysen

Fløgstad forsvarer arbeiderklassens korrigerende rolle i Vesten, han analyserer og angriper fascismens/høyreradikalismens sterke innflytelse på eliten, på musikkens, vitenskapens, kulturens og politikkens område. Han har konstruktive ansatser til å etablere et kunstbegrep som kan favne erfaringene og drømmene til arbeidsfolk som husmødre, sjøfolk, vaskekoner og bussjåfører. Analysene av Prøysens funksjon i norsk kultur er gode.

Men allerede i den første delen, om den klassiske musikken, går det fort galt: Fløgstad mener at både musikken i seg selv og den borgerlige konsertkulturen har makt over arbeiderkultur og klasse. Er det riktig da? Fløgstad bidrar med delvis suspekte analyser som alle støtter hans poeng: Borgerligheten er et råttent egg, og har fortsatt makt over underklassen, les arbeiderne.

Vaklende fundament

Hvordan skal man lese disse essayene? På forfatterens egne premisser, selvsagt. Fløgstad legger opp til et møte med disse tekstene som vitenskapelige analyser. Men om man skal lese essayene som begrunnelser for hovedtesen, altså lese tekstene som (svært velskrevne) vitenskapelige analyser av fenomener - i kultur, politikk og vitenskap - står teksten på et svært vaklende fundament.

Metodevalget er det første jeg blir usikker på: Han går til en rekke kilder som støtter hans tese, og blir der. Han gjør heller ikke motstanderne sine så gode som mulige (et vitenskapelig ideal alle bør følge), men brekker og bender på alt så det passer inn i hans verdensbilde, i hans tese. Han er heller ikke redelig på eget standpunkt, som vi bare må gjette oss til etterhvert som angrepene følger tett som hagl.

Unøyaktig

Hans egne teorier er ikke fremme i tekstene, og hans bruk av begreper, kilder og referanseapparat er unøyaktige. Et eksempel, først begrepene: På side 190 personifiserer han «kunstretningar» som han mener kan «erklære seg upolitiske». Men kan man uten videre argumentere for at avantgardismen, som –isme, er politisk eller ikke? Videre: Han argumenterer for at i den klassiske musikken «dirrar borgarskapets sjølvhenførte indre stemme». Dette er så generelt at det er umulig å etterprøve. Mener Fløgstad at «den klassiske musikken» (hvilken, symfonier eller pianokonserter?) har «en stemme» (er det korverk han snakker om?) som man kan kalle «borgerlig», eller hva? Du får det ikke mer upresist enn dette.

Flere ganger siterer Fløgstad ikke-norske kilder, på norsk, men oppgir ikke originaltekstens sitat, eller opplyser om oversettelsen er hans eller noen andres. Vi blir mistenksomme. Han bruker verktøyene vi har til rådighet i notene feil, som får til følge at vi ikke klarer å følge kildebruken hans (i en note nevner han kilder som han har nevnt i en annen note for ti noter siden og skriver «sst.», «same sted», men forrige gang han henviste til kilden står ikke det stedet som vi nå får vite at sitatet er fra «same sted.») Han bruker setninger av typen «forskere mener at» som for eksempel «stadig meir omfattande litteratur tyder på at …»

LES OGSÅ: Terje Tvedt hjelper oss å forstå oss selv, men aller mest seg selv

Leseren kveles

Hver for seg er dette bare små detaljer, selvfølgelig. Men i den store sammenhengen, når du skal lese en hel bok der forfatteren systematisk holder på slik, blir totaliteten så anmassende at leseren kveles.

Fløgstad roper ut de upresise poengene sine. Og nå har jeg ennå ikke beskrevet hans stygge og usaklige karakteristikker av meningsmotstandere, som Nina Witoszek, Bernt Hagtvet, Kjell Dragnes eller Bård Larsen i Civita. Mener Fløgstad virkelig at han ser på disse menneskene slik han beskriver dem? Hvis det er sant, så er det fælt. Forstår han i det hele tatt at det er en stor sannsynlighet for at han med slike karakteristikker støter ni av ti lesere fra seg? Eller skriver han kanskje bare for den ene leseren, han eller hun som mener at slike karakteristikker er av det gode? Underveis tar jeg meg i å lengte etter kommentarfeltene til VG: Der var det i alle fall en overenskomst mellom skriver og leser om at «nå, dere, nå kan vi boltre oss i usakligheter!»

LES OGSÅ: Brennende aktuelt om boligløse innvandrere

Nett-troll

Når Fløgstad ønsker å fremstå som analytisk vitenskapsmann, men skriver som et nett-troll som sitter trygt bak tastaturet og fyrer av mørke karakteristikker på kommentarfeltet, ja, da blir det vanskelig å opprettholde sympatien med skriveren. Vi skjønner at noe har skjedd mellom Fløgstad og disse andre, men hva som har skjedd, hvorfor Fløgstad er så sint, skuffet, såret at han må ty til slike karakteristikker, det får vi ikke mulighet til å forstå.

Fløgstad fører oss ikke inn til kjernen i konflikten, hvilken posisjon han har, som gjør at han er i konflikt med andre posisjoner i norsk offentlighet. Hvordan stiller han seg til kommunismen i dag? Hva slags syn har han på kommunismen som ideologi? Vi får ikke forstå det, for Fløgstad aldri forteller oss hva han kommer fra, hvilken ideologi han holder seg med, hvorfor han har gjort denne ideologien til sin, hvorfor han ivrig påstår at alle «borgerlige fenomener», til og med den klassiske musikken, egentlig er fascistisk. Dette er skuffende.

LES OGSÅ: Gir stemme til de siste som kan vitne om 2. verdenskrig

Romanlengsel

Det er lyspunkt, for slik alle klokker som har stoppet helt opp viser tiden korrekt to ganger i døgnet, treffer Fløgstad også blink en svært sjelden gang: Analysene av Finn Skårderud og Alf van der Hagens roller som borgerlige åndsmennesker er spot on. Jeg ler. Men det blir med to ganger i døgnet. Jeg gleder meg til neste roman, Fløgstad. Da skal det gå bedre.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Bøker