Det er fremdeles folk som sier til Gaute Heivoll at de «har lest boka hans», til tross for at han nå har skrevet nærmere 20. De tenker på Før jeg brenner ned, som ble Heivolls store gjennombrudd.
Nå kommer novellesamlingen Øksa og ishavet, et resultat av at Heivoll hadde lyst til å skrive mer korthogde tekster.
– Målet er å kunne skrive en fortelling som er både enkel, relativt kort og samtidig kompleks. Når jeg skriver, må jeg overraske meg sjøl. Og det gjorde jeg flere ganger.
– På hvilken måte da?
– At jeg får til å skrive om noe som lenge har vært helt stengt.
LES MER: Heivoll på lista over fjorårets beste bøker
Vokste fram
En av overraskelsene ble til novellen Timene med dagslys. Her tar Gaute Heivoll for seg hele livsløpet til Bertor, som bodde på gården der Heivoll vokste opp og bor i dag.
– Jeg visste bare noen få ting om ham, men ved hjelp av fiksjonen vokste det fram et helt menneskeliv, forteller han.
Bertor ble gift i slutten av 30-årene og i løpet av halvannet år rakk han både å bli gift og få en sønn – og å miste både sønnen og kona.
– Veldig mye av fortellingen ble spunnet rundt dette, en mann som fikk alt og mistet alt, sier han.
– Hvis sønnen hadde vokst opp, hadde jeg aldri kommet til gården. Så det er også en tekst om livets mange tilfeldigheter.
Det kunne blitt en roman, men Heivoll ville skrive det ekstremt fortettet, og beskrive fem år med to setninger.
– Jeg skulle skjære inn til det absolutt mest nødvendige. Halvannet år er essensen i dette livet, men jeg skriver likevel om åtti år.
LES MER: Tryggheten er en rød tråd
Kafka-sitat
Tidligere i sommer fikk Vårt Lands lesere en sniktitt på Øksa og ishavet gjennom novellen Boken uten ord. Gaute Heivoll visste lenge at han ville skrive om biblioteket som sank til bunns, men flere av de andre fortellingene han var sikker på skulle bli med i samlingen, ble kastet ut. Andre kom til etter hvert.
– Den store frustrasjonen jeg opplever som forfatter er at du stort sett ikke vet hva du holder på med før boka er der. Og da vet du heller ikke så mye. For hvis noen spør: «Hva handler dette om?» så er det vanskelig å artikulere.
Tittelen Øksa og ishavet spiller på et sitat av Frans Kafka: «En bok må være øksen til det frosne ishav i oss.» I novellen som har samme tittel, skriver Heivoll om en ung mann som ønsker å bli forfatter, en historie løst basert på hans eget liv. Han ser at det er noen temaer som går igjen i samlingen.
– Øksa og ishavet handler om hva som skal til for å forløse et menneske. Flere av tekstene handler om å skrive og ikke minst om å lyve sannferdig, som jeg kaller det, sier Heivoll.
– Jeg må lyve sånn at folk tror på det, inkludert meg sjøl. Det er det som er kunst for meg: Å skape en illusjon som bestreber seg på å bli virkelig.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Ekko fra eget liv
I likhet med flere av de tidligere romanene hans, tar Øksa og ishavet utgangspunkt i virkelige personer og hendelser. Heivoll er lei av å bli stemplet som selvbiografisk eller at han skriver om virkeligheten.
– I mange tekster jeg har skrevet, finnes det et ekko fra mitt eget liv. Men det er ikke noen nødvendighet for meg, sier Heivoll.
– For meg er det mest interessant å se hvilke muligheter som finnes i fiksjonen.
Han ser likevel romanen Himmelarkivet, som kom i 2008, som et veiskille når det gjelder å basere seg på virkeligheten. Den handler om en mann som ble torturert under krigen og som til slutt begikk selvmord i tysk fangenskap.
Da Heivoll satt i den gamle gestapokjelleren der torturen foregikk og skrev på en gammel skrivemaskin, følte han fiksjonen ble innhentet av virkeligheten.
– Da kjente jeg hvordan det føles å skrive noe som er viktig, sier Heivoll.
Drapstrusler
Han har senere fått erfare at romaner om virkelige hendelser kan få konsekvenser. I novellen Brev til min morder skriver Heivoll om drapstruslene han fikk etter Før jeg brenner ned. Boka handler om en navngitt brannstifter i Heivolls hjembygd Finsland, og etter utgivelsen kom en fremmed mann bort til ham på butikken og sa at en bekjent av ham ønsket Heivolls hode på et fat.
– Novellen handler om hvordan denne drapstrusselen sakte, men sikkert vokste og til slutt lammet skrivingen min, sier Heivoll.
Han ble overrasket over at romanen vakte såpass mye debatt om hva en forfatter kan tillate seg å skrive.
– Novellen tar opp dette temaet ganske direkte, og setter opp virkeligheten mot kunsten: Hvor langt kan man gå, hva er tillatt og hva er over grensen?
Selv har han ikke noe bastant svar.
– Svaret er naturligvis at det ikke er noen grense, den er i hvert fall ikke fastlagt. Det handler også om hva man som forfatter kan leve med. I hvert fall har jeg hatt det som en rettesnor, sier Heivoll.
Faren i vogga
Det finnes ei øks og et ishav til i novellesamlingen. I novellen Den tyske soldaten skriver Heivoll om farfaren, som i 1943 kommer over en elg som har gått igjennom isen. Han dreper den med ei øks, og gjemmer kjøttet for tyskerne. En kveld kommer tre soldater og ransaker huset.
– Til slutt så ser de min far, som er fire måneder gammel og ligger i vogga. Soldatene løfter ham opp og ransaker vogga. Det er på en måte en parafrase over juleevangeliet, sier Heivoll.
I desember skal han lese denne teksten i Finsland kirke.
– Det er det rommet i bygda som er knyttet til de sterke, menneskelige erfaringene, både fødsel, kjærlighet og død. Det er et ladet rom, som jeg setter stor pris på å kunne lese i.
