Når Bob Dylan først gir ut ny musikk, er det vel bare å sette annet til side og i det minste sjekke hva det er han driver med. Det slett ikke slik at alt han gjør er like interessant, men ut av det blå slapp han «som en gave til fansen» for få uker siden den 17 minutter lange snakkesangen «Murder Most Foul», hans første utgivelse av egenkomponert stoff siden 2012. Og tror du ikke at han nå, like overraskende, har kommet med enda en! «I Contain Multitudes» er en mer konvensjonell låt enn «Murder Most Foul». Men som den forrige, er den også en overraskende bra tilføyelse til den snart 79 år gamle Nobelprisvinnerens katalog.

Refleksjon

I anmeldelsen av «Murder Most Foul» brukte jeg betegnelsen «det siste beat-diktet», fordi Dylans framstilling av mordet på John F. Kenndy i 1963 ikke bare var en høyst litterær affære, men også fordi teksten minnet sterkt om det forsøket beatgenerasjonens diktere i forrige århundre gjorde på å «kommentere Amerika», favne hele Amerika i én tekst. Dylans nye låt låner tittelen sin fra en annen og tidligere poet som både inspirerte beatfolk som Allen Ginsberg og som er sentral i utformingen av Amerikas lyriske stemme, nemlig Walt Whitman. I Song of Myself (1855) skriver Whitman: «Do I contradict myself?/Very well then I contradict myself, (I’m large, I contain multitudes.)». At mysteriet Dylan finner gjenklang i å skulle inneholde mange og motstridende sider, burde ikke overraske. Det virker mer som en overskrift for hans virke.

Ru stemme

Omgitt av myke gitarstemninger og på toppen av en fokusert akkordrekke leder Dylans ru sangstemme som en glo gjennom noe som kan virke som en temmelig fri assosiasjonsstrøm. Refleksjonene kretser rundt tidligere relasjoner og hva som gjenstår. Trivielt og stort om hverandre. Tekstens jeg er også påpasselig med å påpeke at han ikke vil gi ut for mye om seg selv til andre. Som i «Murder Most Foul», spenner de mange referansene vidt, fra Anne Frank til Indiana Jones til Beethoven. Språkstilen i de to låtene Dylan har gitt ut i det siste er i det hele tatt ikke så ulik, og viser at han er en mester i å skildre både det som angår det personlige og det som handler om de store linjene i samfunn, politikk og kultur.