To år etter bevegelsens nedleggelse foreligger nå Kirkelig Fornyelses (KF) ‘selvbiografi’ – Lex orandi, lex credendi – som ­betyr «vi ber det vi tror». Boka blir både kalt et historieskrift og en «fyldig nekrolog» over 50 år med engasjement for Den norske kirke. Utgangspunktet var det KF selv betraktet som ­kirkens ­åndelige krise. En krise de ­mener skjøt fart fra siste halvdel av 1980-årene da frontene i kampen om kirkens identitet ble tydelige.

Prosesjonskors, liturgiske klær, røkelse, bibelske salmer, halleluja-vers og tidebønner var fremmede former den gangen. I dag blir de verken oppfattet som upassende, sære eller særlig fromme. Det meste er blitt vanlige innslag i gudstjenestelivet. Også pilegrimsvandringer er blitt alminnelig og er endatil støttet med offentlige bevilgninger.

Liturgilab

Olav Ekeland Bastrup hevder i boka at KF spilte en mye større rolle for utviklingen­ i Den norske kirke enn det størrelsen­ på bevegelsen og de mange, tapte slag skulle tilsi.

– Mye av det som ble til i det teologiske og liturgiske laboratorium som Granstevnene var og som først ble fordømt som illegal liturgisk praksis, dukket så til sist opp i kirkens offisielle ordninger som uttrykk for liturgisk for­nyelse, mener Bastrup.

Les også: Tapte sakene

Etter hvert som fornyelsen fra miljøet fant uttrykk i flere menigheters gudstjenestefeiring, ble kritikken heftigere. Det påpeker Roald Nikolai Flemestad i kapitlet «Historien om Kirkelig fornyelse». Gamle Aker kirke var blitt arnestedet for det liturgiske reformarbeidet. Etter en vond og langdryg konflikt gjorde biskop Andreas Aarflot slutt på det liturgiske liv i Oslo-menigheten.

Gammeltroende

KF mente at kirken var på ville veier i spørsmål om abort, kvinnelige prester og ekteskapslov. Det betegnes som «folkekirkeideologiens ­destruktive konsekvenser for Den norske kirkes identitet» og det betegnes som åndelig oppløsning. Kirkelig aksept av homofilt samliv gjorde ved årtusenskiftet de «gammeltroende» hjemløse i Den norske kirke, påpeker ­Flemestad.

Da Kirkelig Fornyelse i 1976 også ble åpnet for lekfolk, kom bevegelsen til å omfatte rundt 130–140 medlemmer. Sentralt i dette stod prestegruppen Pro ­Ecclesia. Kirkemusikere dannet fellesskapet Pro Orthodoxia. På kirkestevne på Gran ble det framført nykomponert liturgisk musikk av Trond Kverno, Johan Varen Ugland, Olaf Buverud og andre.

Les også: Tidebønn er blitt rotfestet

Også på Gran ble KF utestengt fra kirken og valgte å feire gudstjeneste på hotellet.

– Folkekirken ville være grense­løs åpen overfor alle andre enn nettopp dem som forsøkte å fastholde kirkens overleverte tro, skriver Flemestad.

Usikkerheten bredte seg om hvor veien gikk videre. Det førte etter hvert til at ledende personer valgte å konvertere. Torbjørn Olsen var blant dem som gikk til Den katolske kirke. Han påpeker at bevegelsens lutherske ståsted var utvetydig fra starten av.

– Derimot var det ikke «pietis­tisk» slik dette ofte er blitt forstått i Norge. Under Gran-stevnene ble det holdt en lang rekke gudstjenester, hørt mange skriftemål og drukket mye øl, skriver han.

Pilegrim

Inspirert av Olavstradisjonen i Indre Sogn tok kvinnelige medlemmer av Kirkelig Fornyelse (KF) i midten av 1980-årene initiativ til å gå pilegrimsvandring over Dovre til Nidaros ved olsoktider. Vandringene ble formalisert som en del av KFs program.

– Vi var blant de første organisasjonene som startet pilegrimsvandringer. Den første vandringen i KFs regi fant sted i 1992 og vandringene ble opprettholdt frem til 2009, forteller Kirsten Broch Flemestad som har skrevet bokas kapittel om vandringene.

– Målsetningen var at vandringene til olsokfeiringen i Nidaros skulle være meditative, nærmest som en retrett der dagene preges av tidebønner, messer, foredrag, samtaler, stillhet og bønn. Dette mønsteret og eksemplets makt ligger der fortsatt, sier Kirsten Broch Flemestad.