Anmeldelser

Ballett leker med plysj, pudder og parykk

En kontrastfylt ballettkveld som byr på slående scenebilder og tilløp til gåsehud.

«Barokk bevegelse» er den siste av tre forestillinger der Operaen utfordrer nyskapende koreografer til å trekke linjene 300 år tilbake i tid. Til plysj-stoffets, pudderdåsenes og parykkenes høyalder. En tid der dansestilen som utviklet seg under Ludvig XIVs hoff i Frankrike ikke bare var en kunstutøvelse, men også en omgangsform. Og der evnen til elegante bevegelser sa noe om din sosiale rang.

Når dette ikke føles fjernt i dag, er det takket være en kompleks ballettkveld der koreografene evner å skape øyeblikk som dirrer av barokk resonans. Mer enn å forsøke å børste støvet av barokkens innstuderte danseteknikk, lar de fantasien spinne videre og skaper nye bevegelser til gammel musikk i et program som er delt i fire.

LES MER: Den Norges-aktuelle oppsettinga viser eit ekte filmopptak av ei kvinne som døyr med hjelp frå legen.

Resonans

Først ute er koreograf Garrett Smith med «Resonance». Med imponerende stødige dansere for hånden, lar han skyggespill på scenens bakvegg så vel som rekvisitter i form av cello og fiolin bli en integrert del av dansen. Han leker med dynamikk og tempo, og sprenger mildt sagt rammene for den opprinnelige barokkdansens noe begrensede bevegelsesmuligheter.

Koreografien rommer hip-hop elementer og presser dansernes evne til bevegelsesutslag, men kler dem likefullt opp i barokke plysjfrakker og kniplingsdekor. Resultatet er en fascinerende odd miks til tonene av blant annet Händel og Vivaldi. Mer enn å by på en historie oppleves «Resonance» å leve opp til sin tittel: Den skaper resonans over scenekanten og byr på følelser som nærmer seg gåsehud.

Fekting

I «Bout of the Imperfect Pearl» spiller koreograf Melissa Hough på historien. Barokk kommer fra portugisiske «barocco» som betyr ufullkommen perle. Mens ordet «Bout» brukes om fektekamp. Hough spinner videre på det faktum at fekting faktisk regnes som forløperen for ballett, i en koreografi som står frem som kveldens kanskje største høydepunkt. Med et lekent blikk lar hun fektingens stramme linjeføringing, nøyaktighet og koordinerte list utspille seg på dansescenen.

Der står en kvinne som har blitt sveket, og vi følger hennes vei videre i livet. Kostymedesigner Xavier Ronze har laget en enorm kjole hun formelig stuper inn i som en rustning. Sortkledde meddansere og dunkel belysning skaper øyeblikk av optisk illusjon. Her ser det tidvis ut som hun svever i luften, eller kaster seg ut i en mørk avgrunn. Mens Vivaldi får sitt spennende gjensvar i ny elektronisk musikk av jazzmusiker Jon Balke og Barokksolistenes leder Bjarte Eike.

LES MER: I 2019 fyller Jon Fosse 60 år. Natta syng sine songar er en elegant, vakker og spørrende forestilling.

Nytt lydbilde

Med «How did I get where» vil koreograf Cina Espejord, ifølge programmet, ta tak i noe så utradisjonelt som demens: Hvordan det oppleves å miste hukommelsen, minnet sitt og til slutt kanskje seg selv. På bakveggen forvitrer et familiefotografi gradvis, ansiktene blir stadig mer utvisket og fargene blekner og blir borte. Selve koreografien skaper umiddelbart en nærmest meditativ følelse. Danserne virvler tilsynelatende tilfeldig rundt på scenen. De danser tett i tett og fremstår nesten som en eneste stor organisme der de lener seg på hverandre, skyves bort, ut og inn i nye favntak.

Det er en koreografi som setter tankene i sving, men som også står i fare for å bli noe ensformig i sin vedvarenhet. Lydbildet er annerledes, mye av det melodiske er forkastet til fordel for lydeffekter som bobler og rasler, også dette signert Bjarte Eike og Jon Balke. Først mot slutten får Bach komme «til orde», med sin befriende barokke cembalokonsert i f-moll.

Vakkert

Siste ballett er et gjensyn med britiske Liam Scarletts «Vespertine» fra 2013. Den danses i lange, lilla silkekjoler under skinnende lysekroner, og gir en aldri så liten smak av hofflivets etikette-jag. Men mer enn å by på pomp og prakt, er Scarletts koreografi først og fremst slående vakker. Lik barokkens hang til rank eleganse, strekker dansekroppens linjer seg til det ytterste. Fra flagrende silke til nesten nakne kropper, leker han seg med kontrastene.

«Vespertine» oppleves som et kjært gjensyn blant kveldens tre andre urpremierer. Barokkstilen ble mot slutten av 1700-tallet sett på som smakløs og pompøs av de unge og fremadstormende, men har siden blitt en viktig inspirasjonskilde for mange. De medvirkende bak «Barokk bevegelse» føyer seg inn i rekken av inspirerte kunstnere som makter å skape stor ballett.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser