Balansegang med Bibelen

Jeg studerte kristendom i godt voksen alder. Møtet med den akademiske bibelkritikken gjorde Bibelen mer rik og ­aktuell for meg. Men jeg registrerte at yngre medstudenter fikk trosproblemer, mens andre forkastet den vitenskapelige tilnærmingen til Bibelen for å ­beholde troen.

Derfor ble jeg interessert da jeg oppdaget en fersk, norsk bok som ønsker å holde fast ved ­Bibelens autoritet uten å forkaste kunnskapen fra bibelkritikken. ­Bibelen på slakk line, heter Raymond Lilleviks bok – det handler altså om en balansegang.

Min Vårt Land-kollega Åste Dokka framstår i boken som ­representant for det bibelsyn forfatteren vil advare mot. Grunn­laget for det er en kort avis­artikkel der Dokka skrev at teologer som er lutret i bibelkritikken opplever Bibelen som en forhandlingspartner. Han mener hun dermed presenterer oss for et valg han ikke vil godta: ­«Enten må man droppe det viten­skapen sier om saken, eller man må ­akseptere at Bibelen er som alle andre jordiske stemmer». Om Dokka virkelig mener det hun her tillegges, lar jeg ligge.

En annen tid

Den moderne bibel­forskningen tar utgangspunkt i at bibelteksten er blitt til i en tid som er så anner­ledes at teksten ikke lenger kan være gyldig for oss. Man vil redde ­Bibelens relevans ved å søke bak teksten etter et underliggende og mer tidløst budskap og skrelle­ vekk det som ikke lenger er gyldig.

Lillevik er kritisk til dette ­premisset. Han mener jakten på det underliggende budskapet har gitt både sprikende og spekulative resultater. Likevel vil han ikke forkaste innsikten og kunnskapen som den vitenskapelige bibelforskningen har gitt oss. Det opplever han som enten et knefall for anti-intellektuell ­åndeliggjøring eller for radikal post­moderne skepsis.

Moderne

Men han er kritisk til at det er en historisk avgrunn mellom bibeltekstene og vår tid. Også oldkirken kjente godt til motsigelser og uoverenstemmelser i tekstene, og til at det fantes ulike manuskripter og oversettelser. Likevel regnet man med at Bibelen var Guds gyldige tiltale til oss.

Han mener at det som skiller vår tid fra oldkirken, ikke er kunnskap om Bibelens menneskelige side, men den moderne mentaliteten. Det som Charles Taylor kaller den sekulære immanens – den uutalte forutsetningen om at gudstro ikke kan ha noen generell relevans i samfunnet og at vi må forstå og ordne samfunnet ut fra rent denne­sidige premisser.

Det er når Bibelen underlegges dette moderne premisset at den mister sin gyldighet og troverdighet for dagens mennesker, mener Lillevik. Han vil derimot forstå Bibelen på dens egne premisser.

Bibelen er en bok skrevet av mange forskjellige­ mennesker over lang tid og overlevert i ulike varianter. Hvordan kan denne boken da likevel være Guds ord til oss? Går det an å skille guddommelig og menneskelig?

Jesu natur

Det er her jeg synes­ Lilleviks bok er mest interessant. Han foreslår nemlig at vi kan finne svaret i læren om Jesu natur, slik den er utformet i de oldkirkelige bekjennelsene. Jesus er både Gud og menneske. Det guddommelige og det menneskelige er ikke blandet sammen, men han er likevel én person. Det går ikke an å skille mellom det menneskelige og guddommelige i Jesu person.

Denne bekjennelsen inneholder mange positive utsagn om Jesus og hans egenskaper, altså det vi kaller en katafatisk teologi. Men samtidig er selve sammenstillingen av logiske motsetninger­ i bekjennelsen et uttrykk for at Gud unndrar seg fornuftens beskrivelse, at språket kommer til kort – det vi kaller en apofatisk teologi.

Leve i spenning

Lillevik mener­ vi kan bruke dette som en analogi til hvordan vi kan forholde oss til Bibelen. Han viser til at Jesus fornedret seg selv og ble menneske. På samme måte har Gud fornedret sin sannhet til å bli uttrykt i ufullkomne menneskelige tekster.

Dermed kan vi erkjenne og anerkjenne at Bibelen både er et menneskelig produkt og Guds ord til oss, uten å prøve å skille disse fra hverandre. Vi må forholde oss til Bibelen som helhet og enhet, uten å glatte over ­eller prøve å harmonisere de motsetningene som finnes, uten å skrelle­ noe bort, men bevisst på språkets begrensninger.

Vi må altså godta å leve i spenning og akseptere uløste motsetninger. Her finner Lillevik hjelp i Egil A. Wyllers filosofi – henologien. Den handler såvidt jeg forstår om å søke Det ene som finnes bak motsetningene, der motsetningene ikke forsones ­eller går opp i noen hegelsk syntese, men i sitt mangfold formidler sannhet.

Innforstått

Både her og ­ellers må jeg nok skrive «såvidt jeg forstår». Lilleviks bok er holdt i doktoravhandlingens språk. Det strøs ut innforståtte referanser­ til teologer og filosofer som ­virker fremmedgjørende på en leser som ikke er skolert i disse ­vitenskapene.

Jeg synes det er synd forlag og forfatter ikke har gjort mer for å gjøre boken tilgjengelig for vanlige bibellesere. Jeg er ikke kvalifisert til å gi boken en faglig vurdering. Men jeg synes den har så mange spennende innfallsvinkler at den fortjener å bli lest og diskutert.

LES MER: Egil A. Wyller står frem med en egenartet profil i europeisk ­samtidstenkning, skriver Rune Slagstad

LES OGSÅ: Alle har sin tone. Jeg velger Camus, skriver Olav Egil Aune

---

Raymond Lillevik

• teolog knyttet til Frikirken.
• Han er lektor ved Kristen videregående skole på Nesna, tidligere førsteamanuensis ved Nord Universitet.
• Han har doktorgrad fra Menighetsfakultetet.

---

---

Tro

• Raymond Lillevik
• ­Bibelen på slakk line
• Efrem forlag 2020

---