Metafysikk på norsk

Av Rune Slagstad

1.

I tiårene etter 1945 ble det rundt Arne Næss ved Universitetet i Oslo skapt et i skandinavisk sammenheng unikt filosofisk miljø. Næss som i 1939 var blitt professor i filosofi, hadde brakt med seg fra sine studier i Wien på 1930-­tallet den logiske positivisme med dens radikale angrep på ­tradisjonell filosofi: Dens meta-­fysiske tenkning hørte til på historiens skraphaug. Metafysisk filosofi var ifølge positivist­ene som lyrisk poesi å regne,­ og kunne sidestilles med subjektive, emosjonelle utrop som «uff» og «akk». Med sin antiautoritære nysgjerrighet og pluralistiske åpenhet kom imidlertid Næss tidlig til å rykke i positivismens lenker og bidro til en produktiv brytning mellom ­positivisme og antipositivisme,­ mellom logisk problem­analyse og historisk refleksjon, mellom det anglo-amerikanske og det kontinentale. Og selv ble han ikke upåvirket av sine kritikere. Den eldre Næss grep tilbake til den metafysikk som den unge Næss hadde vendt ryggen. Hans bestselgende alderdomsverk Livsfilosofi (1998) ville han utvilsomt ha dømt nord og ned i sin ungdom.

Det utkrystalliserte seg særlig fire retninger i Næss' omkrets. Den ene var en logisk-analytisk filosofi som til dels også hadde vært Næss' egen (Dagfinn Føllesdal, Jon Elster). Den andre var en antipositivistisk sosialfilosofi i tradisjonen fra Kant, Hegel og Marx (Hans Skjervheim, Dag Østerberg, Hjalmar Hegge). Den tredje var en metafysisk erfaringsfilosofi i grenselandet mellom poesi og filosofi: Asbjørn Aarnes. Erfaringen måtte gjenerobres fra dens empiristiske eksil: den metodisk-­eksperimentelt kontrollerbare erfaring. Det er en erfaring uten historisk dybde og subjektivt opplevd fylde. En «erfaren person» er en person som er formet gjennom erfaring, slik den kan gjøre som farer. Det som vederfares en, er gjerne en smertelig erfaring – «gjøre bitre erfaringer». Til sist dreier det seg om erfaring av menneskelivets endelighet, dets grense mot det guddommelige. «Det uutsigelige» viser til mystikkens høyeste – det var hos Aarnes en dragning mot det mystisk-religiøse – men like gjerne til tingenes nærmeste. Aarnes fulgte Husserls ­filosofiske kamprop «Til tingene selv!», og gikk til poeten Emil Boyson: Hans ruvende skikkelse ble stående der i døren i 25 år – «og lærte oss hva åpenhet er: åpenhet for de minste nyanser, åpenhet for det vi har mistet evnen til å se». Ut av fatning (2001) og Råka av røyndom (2006) er de karakteristiske titler på Aarnes' livsfilosofiske bøker.

Egil A. Wyller som siden de første studieår hadde slått følge med Aarnes,­ representerte en fjerde, historiefilosofisk retning. Metafysikken er for Wyller «den form for filosofi, hvor tenkningen over de dypeste spørsmål er kommet til friest utfoldelse»: refleksjonen over menneskets lodd her på jorden og i evigheten. Via Heidegger – «den heideggerske tankes tukt» – ble han frigjort «fra positivismens fangarmer», og grep tilbake til Platons dialoger og etter hvert Det gamle og Det nye testamentes tekster. ­Wyller står frem med en egenartet profil i europeisk samtidstenkning. Med sin historiefilosofiske konstruksjon – en kristen platonisme – har han uttrykt det helliges gjenkomst i den sekulariserte modernitet. I tilbakeblikk ser vi at Wyller med sin systematiske filosofi rager over dem alle i det norske miljø.

LES OGSÅ: Dag Solstad syns det er merkelig at folk ikke ser at ­mange av bøkene hans kort og godt handler om Gud

2.

Wyller holdt i sin studietid avstand til Næss og hans krets og søkte tilhold i det idéhistoriske miljøet rundt professor A.H. Winsnes (blant andre Asbjørn Aarnes, Lars Roar Langslet og Hans Skjervheim). Ved Universitetet hadde humanistene vært bekymret for hvordan det skulle gå med filosofihistorien under den kulturradikale Næss, og opprettet derfor i 1946 et professorat­ i idéhistorie (A.H. Winsnes) og ett i antikk åndshistorie (Eiliv Skard). I De nasjonale strateger (1998) kalte jeg dette miljøet «den annen front» – en verdikonservativ front hinsides ­naturalistisk kulturradikalisme og pietistisk fundamentalisme. (Termen «den annen front» lanserte jeg for øvrig i artikkelen «Skiftende fronter», i Vårt Land, 20.12. 1994, med tilsvar fra Arne Næss, «Livs- og verdens-anskuelser», 04. 01. 1995.) Da professoratet i idéhistorie etter Winsnes ble ledig i 1959, var Wyller (ved siden av Per Lønning) den antatt sterkeste søker til professoratet. Men Næss, som likte å la småskogen vokse rundt seg – til en viss høyde, fant så vel Wyller som Lønning utålelig som professorkollega ved «Institutt for filosofi og idéhistorie» – den ene platoniker, den ­andre teolog. Det hele ble da ordnet slik at en professor i litteraturhistorie ble mobilisert etter søknadsfristens utløp – og forflyttet til idéhistorie. Wyller overtok senere professoratet i antikk åndshistorie etter Eiliv Skard i 1968.

Wyllers nytolkning av Platon i doktoravhandlingen om Platons Parmenides (1960) innebar «en radikal reorientering av det almene Platon-bilde siden Schleiermachers tid», fremholdt jeg i kronikken «Nytt Platon-bilde?» (Bergens Tidende, 07.01. 1963): «Wyller vil nemlig rehabilitere dialogen Parmenides' plass og dermed føre den i sentrum for forståelsen av hele Platons filosofi.» Mens temaet i Symposion er Det skjønne og i Staten Det gode, er Parmenides' tema Det ene. I Parmenides taler Platon, så lenge han taler, om Det ene, skriver Wyller: «Troen kan nok – den gang som nu – finne Gud. Men tanken søker så lenge den er tro mot sin egen bestemmelse, Det ene.» Henologi (etter «hen» gresk for «enhet», logos = lære) vil si en platonsk enhetstenkning om Gud, verden og mennesket/sjelen. Parmenides-studien ble etterfulgt av Den sene Platon (1965). I 1981 utkom så Enhet og annethet. En historisk og systematisk studie i henologi, Wyllers filosofiske ­hovedverk. Hans filosofisk-teoretiske studier er alle utgitt på tysk, noen også på fransk, engelsk og russisk.

De tre filosofisk-teoretiske studiene danner en treenighet – den er gjennomgående hos Wyller i så vel sammenstillingen av verkene som i deres indre komposisjon. Det som begynte som en filosofisk treenighet, glir etter hvert sømløst over i en teologisk treenighet. Det gjelder også for de tre essay­samlingene: Fra Homer til Heidegger (1959), som er en vandring med Heidegger som ­filosofisk cicerone gjennom tre kulturformer: den greske, den tyske og den norske. (Her ble for øvrig Heidegger og hans ­eksistensfilosofi for første gang presentert for et norsk publikum.) Fra troens og ­tankens møtested (1968) bringer sporene fra Wyllers henologiske vandring fra Platon via senantikkens platonisme og middel­alderens kristne platonisme frem til den konkluderende tekst: «Tro og tanke: seks teser til velvillig overveielse» – om den tenkende tro og den troende tanke.

Den tredje essaysamlingen, Gjerningsord (1974), er et forsøk på å formidle mellom teori­ og praksis, idet Wyller tar stilling til samtidige politiske og teoretiske tildragelser. Under tittelen «Grå granitt» slår han et slag for den økologiske bevegelsen – det kristne husholderansvar «i kontakt med den almene populisme». Og han markerer en nærhet til en postmarxistisk platonisme.­ ­Etter min Platon-kronikk i 1963 hadde ­Wyller sendt meg et særtrykk av sin Platon-tolkning i et tysk, filosofisk tidsskrift med følgende beskjed: «Til Rune Slagstad. Her er veien brudt. Vær så god, gå videre! EAW.» Det var en noe overveldende hilsen til en elev ved Bergen Katedralskole, riktignok latinlinjen m/gresk. Platon-forsker ble jeg imidlertid ikke. 1968 kom imellom – fremfor Platon valgte jeg Marx og noen av hans opponerende elever. Da jeg i 1969 vendte tilbake til Oslo etter studieopphold i Frankfurt, inviterte Wyller meg til sammen å lede et seminar over tre semester ved Filosofiske institutt på Blindern, med nærlesning av tre hovedverker av filosofen Theodor W. Adorno. Jeg hadde fulgt Adornos forelesninger og seminarer over «Dialektisk tenkning» i Frankfurt. De ble hans siste da hans hjerte brast sommeren 1969 etter sammenstøt med studentene, mange av dem hans egne. «Platonisme i en post-marxistisk tid: Adorno» kalte Wyller sin refleksjon i etterkant av vårt Adorno-seminar, publisert i Gjerningsord. Hensikten med teksten var ifølge Wyller «å rykke Adorno ut av de daværende nymarxisters påberopelse av ham som sin og å se ham under henologiens mer tidløse perspektiv» – et uttrykk også for systematikerens stedvis noe forserte behov for å få sitt system til å gå opp. Blant «de daværende nymarxister» var medarrangjøren av det daværende Adorno-seminar.

LES OGSÅ: Gunnar Wærness om Edmond Jabès: Dette er litteratur som strekker seg ut av det kunstneriske og inn i det åndelige

3.

Wyllers utgivelser fra slutten av 1950-tallet og de neste tiår – de lærde Platon-studiene og essaysamlingene – er i seg selv et vesentlig bidrag til en noe fattigslig, norsk filosofisk kultur. Men det er gjennom «Henologisk skriftserie» i 20 bind (1994–2002), utgitt av det verdikonservative forlaget Andresen & Butenschøn og det venstreradikale Spartacus i fellesskap, at Wyller står frem med en suveren posisjon i norsk (og skandinavisk) åndsliv. Bak den beskjedne serietittel skjuler det seg et monumentalt, teo-filosofisk byggverk av unikt format. De 20 bind er egentlig ett stort verk, et historiefilosofisk livsverk, et livs verk. Her har Wyller brutt ned, dekonstruert, sine tidligere skrifter og stilt dem sammen med nye tekster, ­inklusiv en rekke storartede oversettelser av litterære, teologiske og filosofiske tekster – det hele rekonstruert som en historisk-systematisk helhet.

Den historiefilosofiske tematikk ble anslått i «Har historien en mening?» (i Nytt Norsk Tidsskrift 1985). I bakgrunnen klinger­ Heidegger-eleven Karl Löwiths klassiske studie Meaning in History (1949), tysk versjon Verdenshistorie og frelseshendelse (1953). Hos Wyller flyter historiefilosofien sammen med historieteologien: «Historie­forskningen og dens historiske stoff må knyttes til skjebnehistorien, og denne igjen må knyttes til frelseshistorien, skal hvert enkelt ledd og det hele ha noe å si oss, fylle en hensikt, få en mening.» Det er dette teo-filosofiske program Wyller vil innfri i sitt elegant utformede 20-bindsverk, med en rik tilstedeværelse også av billedkunst (Rafael, Dürer. Kandinsky), diktning (Goethe, Wergeland, Olaf Bull) og musikk (Bach og atter Bach). Wyller er en estet, også det! Man trenger dog ikke dele enhver av Wyllers aktualiserende «Moralske markeringer» for å anerkjenne storheten i hans filosofiske prosjekt. Det er et makeløst verk som ikke er blitt rettmessig påaktet på filosofisk eller på teologisk hold. Det blir vel for mye åndskraft også for Den norske kirke.

Åpningsbindet, Sangenes sang, byr på ­Salomos høysang gjendiktet og åndshistorisk belyst av Wyller, tonesatt av Knut Nystedt og urfremført i 1991 i Trefoldighetskirken til 125-årsjubileet for Nordstrand kirke, ­filosofens egen menighet. Opptakten er slik i det gammeltestamentlige og i det lokale! Deretter følger det ene bind ­etter det ­andre i en lang, sinnrikt konstruert historisk bue: to bind klassisk gresk åndsliv, der­etter Platon (4, 5) og Apostelen Johannes (6, 7). Med støtte i den franske filosofen Jacques Ellul gjenfinner Wyller den samme henologiske struktur i Johannes Åpenbaring som i Platons Parmenides. I tre påfølgende bind ­følges den åndshistoriske vandring fra platonismens fornyelse i senantikken med blant annet Plotin (Den nye sang, 7) via den gresk-bysantiske østkirken (Lyset fra Bysants, 8) til vestkirken og den latinske middelalder med blant andre renessansefilosofen Cusanus(Lærd uvitenhet, 9), og derfra videre med Dürer, Luther, Shakespeare, Goethe og Heidegger frem til en aktualiserende trilogi: Diktningens tale: Det skjønne (18), Etiske kraftkilder: Det gode (19) og Navnet Jesus – Det ene (20), som bringer den henologiske vandrings «ytterste endemål og målestokk»: «Endemålet (telos) har dypest sett vært å vekke og styrke det reflekterte intellekts sans og forståelse for det som fant sted på Golgata, og å se verden forøvrig i lys av det. Målestokken (metron) for om vi har vært på rett vei og gått rett frem, ligger fremfor alt i Jesu egen person.» «Athen» går til syvende og sist opp i «Jerusalem».

Wyllers verk kan belysende sammenstilles med Frankfurter-filosofen Jürgen Habermas' nylig utgitte religionsfilosofiske verk (se min artikkel «Protestantismens filosof?», i Vårt Land, 19.12.2019). Habermas og Wyller har det samme 2.500-årige tidsspenn. Habermas spenner buen fra det som i nyere forskning er kalt «aksetiden» omkring 500 f. Kristus og frem til i dag. «Den sanne åndshistoriker» vil med ­Wyllers formulering ha følelsen av å behandle et tidløst materiale, uansett «om han studerer­ et emne fra det 5. århundre før Kristus, fra det 13. århundre etter Kristus eller fra ­dagen idag».

Den siste filosof i Habermas historie (før ham selv) er Kierkegaard. At heller ikke Kierkegaard er fremmed for henologien, viser Wyller i Søren Kierkegaard. Kjærlighetens gjerninger (12). Det skjønne, Det gode og Det ene reformuleres i Kierkegaards stadietenkning: det estetiske, det etiske og det religiøse stadium. Wyller har imidlertid noe Habermas ikke har: Henrik Ibsen (13, 14). Norges fremste filosof er ikke hegelianeren M.J. Monrad, slik jeg misvisende har antatt, men Ibsen. (Monrad var riktignok den som i sin tid først så Ibsens storhet!) ­Ibsen «er i all sin realisme en platoniserende kristen mystiker». Hos Wyller er det Keiser og Galilæer som løftes opp som Ibsens nøkkelverk – i en bibelsk utlegning: Brand er «et gammeltestamentlig verk basert på lov, Peer Gynt et nytestamentlig verk basert på evangelium, og Keiser og Galilæer I-II et kirkehistorisk verk, som i flukt med Nytestamentets Apostlenes Gjerninger og hele Bibelens avslutningsskrift Johannes Åpenbaring er basert på lov og evangelium under ett».

En vesentlig forskjell mellom Habermas og Wyller kan formuleres slik: Mens Habermas religionsfilosofiske fortelling begrenses av en rasjonalisme uten religiøse antenner, beror Wyllers narrativ på et eksistensielt gjennomlevd og erfart tanke- og trosliv. Hos Habermas munner det hele ut i hans egen postmetafysiske teori; Wyllers fortelling toner ut i filosofens egne prekentekster – og til sist i en av Bachs «Åndelige sanger», i Wyllers gjendiktning.

Habermas er tidsmessig, Wyller utidsmessig – betimelig utidsmessig.

LES OGSÅ:

[ Rune Slagstad anmelder Helge Simonnes' bok: – Lite reflektert over eget bidrag til krigerst fremstilt politikk ]

---

Egil A. Wyller

• Født 24. april 1925 (95 år). Norsk filosof og professor ­emeritus ved Universitetet i Oslo.
• Blant annet kjent for sitt ­arbeid med henologi (enhets­lære), utviklet fra Platon.

---

---

Rune Slagstad

• Født 1945. Sosiolog, idéhistoriker og rettsteoretiker. Har vært professor i ulike disipliner ved Universitet i Oslo og Høyskolen i Oslo.
• Er nå ved Institutt for ­samfunnsforskning i Oslo.

---