Arvegods og arvesynd

Tittelen på Nina Wähäas roman, Testamente, spiller i første omgang på overtakelse av eiendom. Noen kommer til å dø, og da vil testamentet tale til de levende fra den andre siden. Men på boka handler også om alt vi etterlater oss i form av fortellinger.

Da vi møtte Wähä på en kafé i Södermalm, Stockholm for flere måneder siden, hadde hun nylig blitt nominert til Augustpriset for Testamente. Nå er boka oversatt til norsk. Den er nesten 500 sider lang, og innledes med en innføring til rollegalleriet, ikke helt ulikt en eller annen eksistensiell, russisk krim fra 1800-tallet.

Da Wähäs mormor fikk Alzheimers, begynte barnebarnet å tenke over livet til den gamle kvinnen, og brokkene av fortellinger hun kjente derfra. Mormoren ble født på 20-tallet i Finland, mot grensen av Russland. Hun gikk aldri på skolen, men lærte å lese og skrive av en av sine eldre brødre.

– Det er en generasjon som holder på å dø, og ingen skriver om dem. Jeg kan ikke skrive en biografi om min mormor, men jeg kan skrive om mennesker som henne.

Fri og historieløs

Selv er Nina Wähä oppvokst i Stockholm, men har flere ganger vært på besøk der moren vokste opp, i Torngarden.

– Det finnes en spesiell mentalitet der, og kanskje det har med klasse å gjøre, men man snakker ikke om sine følelser. Man vitser om ting, og det finnes en sterk, muntlig forteller-kultur. Man forteller historier, og hva som er virkelig og ikke, vet man ikke alltid.

Folk som skriver kommer gjerne fra slekter som leser, mener Wähä, og selv kom hun fra en slekt der bøker var mer eller mindre fraværende. Nå sitter hun her og spiser vegansk salat i hovedstaden og snakker om boka si, men det lå ikke i kortene for henne.

– Hvordan begynte du å lese?

– Det var forskjellige ting. En familievenn som hadde studert masse, og aldri blitt noe, men likte å diskutere, fikk meg til å skjønne at den verdenen eksisterte. En gang fikk jeg en kasse med ungdomsbøker som jeg begynte å lese. På et tidspunkt fikk jeg en god lærer som fortalte meg at det fantes noe som het poesi.

Begge foreldrene til Wähä flyttet til Sverige utenlands fra. Moren fra Finnland og faren fra Bulgaria. 80-tallet var en tid der folk var i bevegelse internasjonalt. Slik er det også for karakterene i boka.

– Om ikke de gjør en klassereise, så beveger de seg fysisk og geografisk. Kanskje ble man servitør i stedet for bonde. Men det at man forlater hjemstedet sitt kan også føre til en følelse av historieløshet. Det gjør at en kan føle seg litt bortkommen, men også på et vis mer fri.

Representasjon

Selv fant Nina Wähä ut at hun skulle studere på Universitetet, en tanke foreldrene hennes nok aldri hadde kommet på. Ved siden av å være forfatter, er hun skuespiller og vokalist i bandet Lacrosse. For tiden frilanser hun som redaktør.

Prosjektet som skulle bli Testamente startet som noveller. Slik ble persongalleriet, og deres historier, til i detalj. Men etter hvert ble det klart at disse dannet én fortelling som bindes sammen av en allvitende fortellerstemme. Litt som en gammel, russisk gubbe, sier Wähä.

– Da Populærmusikk fra Vitulla kom, leste alle den, også i min slekt, som ellers ikke leser. Og de sa: den handler jo om oss!

Det handler helt enkelt om representasjon, mener Wähä. At «vi» som gruppe plutselig ikke er usynlige lenger.

Kollektivets kraft

I begynnelsen av boka skriver Wähä om hvor sterkt båndet mellom søsknene er. Samtidig er de alle ganske selvstendige av seg. Båndet mellom dem handler blant annet om at de har opplevd det samme og lært å håndtere den vanskelige faren, som har vært en slags negativ kraft i familien.

– De tør bare å forsøke å påvirke og gjøre motstand mot faren når de står sammen som søsken. De har en nesten overtroisk tillit til kollektivets kraft.

Mens faren i boka ikke framstår som noe godt menneske, er moren en optimistisk sjel.

– Når jeg fikk fortellingen av henne, for sånn syntes jeg det var, så tenkte jeg at denne kvinnen, som ikke er min mormor, men kunne ha vært det, sa: «Hele mitt liv har vært som en glad overraskelse!»

Det overrasket Wähä, fordi hun visste at karakteren hadde vokst opp på sultegrensen, og var uelsket av sin egen mor. Deretter traff hun en soldat og inngikk i et forhold som tilbød en mulighet til å komme bort, inn i noe nytt. Selv om han ikke var et enkelt menneske å leve med, ble livet, når alt kom til alt, bedre enn hun hadde tenkt seg.

– Det ble viktig for meg at hun fortjener å få oppleve lykke. Det var viktig for meg at hun skulle få en ny sjanse.

Manglet håp

– Er faren ondskapsfull fordi han selv har lidd?

– Det får vi ikke helt vite. Har det mørket han nærmest er opplyst av, eksistert i ham siden han var liten?

Wäha forteller om ulike ting som har preget faren i boka negativt. Da han ble født, døde moren hans, og han vokste opp med skyldfølelsen. Faren hans, som var eneste nære omsorgsperson, var en svært religiøs mann, men på en streng og destruktiv måte, noe som gjorde at sønnen selv ikke kunne tro på noen god Gud. Med det ble en mulighet til håp tatt fra ham, tenker forfatteren seg. Dessuten gikk han i krigen som veldig ung.

– Er det man gir videre, det man ofte ikke er klar over at man bærer med seg?

– På sett og vis er det hvor fæl faren har vært, som binder søsknene sammen.

Wähä peker på alle de små omstendighetene som gjør at man blir som man blir.

Mormoren ble født på 20-tallet i Finland, mot grensen av Russland. Og man kan tenke at om ikke pappa hadde vært sånn og sånn, så hadde alt vært så mye bedre, men ville det vært det?

LES OGSÅ:

[ Anmeldelse: «Karonalina Ramqvist åpner innganger til ulike kvinnelige erfaringsrom» ]

[ Sofi Oksanen: – Jeg er ikke mot surrogati og eggdonasjon. Jeg er imot at mennesker blir utnyttet ]

---

Nina Wähä

• Født i 1979.
• Svensk forfatter, skuespiller og musiker.
• Aktuell med romanen Testamente som nylig er oversatt til norsk.

---