Hun ble forvist til en øde øy, overlatt til ville dyr og Guds vilje

Anmeldt av Astrid Fosvold

I sitt berømte essay Et eget rom fra 1929 peker Virgina Woolf på hvordan kvinner er blitt dominert gjennom historien, at de er utelatt i historieskrivingen, og siden de ikke ble tilkjent egenverdi, fikk de ikke lese- og skriveopplæring. Likevel fantes det noen svært få kvinner som skrev.

Århundrenes forakt for kvinner var i middelalderen også religiøst forankret. Christine de Pizan (1364–1430) som led under dette, og livnærte seg av å skrive, spør Gud: «Skapte Du ikke selv kvinnen og ga henne alle de egenskapene det behaget deg at hun skulle ha? Hvordan skulle det være mulig at du kunne mislykkes?» I Bjørnekvinnen forteller den svenske forfatteren Karolina Ramqvist at hun som ung stilte seg selv samme spørsmål. Slik makter Ramqvist, også kjent samfunnsdebattant og feminist, å åpne innganger til ulike kvinnelige erfaringsrom.

Sjangerhybrid

Bjørnekvinnen, satt i norsk drakt av Andreas Eilert Østby,­ er en sterk, kjønnspolitisk roman som både utforsker forfatterposisjoner og undersøker hvordan kvinner har blitt fremstilt opp gjennom historien. Ramqvist søker seg frem mellom fakta og fiksjon og finner sin form i en fin sjangerhybrid.

Romanen plasserer seg i naturlig forlengelse av Karolina Ramqvists essaysamling Det er natten som kom for to år siden. I den går hun også inn i skrive- prosessen og diskuterer forfatter­rollen. Samtidig kritiseres begjæret etter å forstå og fortolke verden med fortellingens redskapskasse.

Søker sannhet

I Bjørnekvinnen har en navnløs forfatter, kanskje et skalke­skjul for Ramqvist selv, fått i oppdrag å skrive et filmmanus basert på en spektakulær historie godt egnet for kommersiell dramaturgi. I 1542 blir en ung, utuktig adelskvinne, Marguerite de la Rocques – bjørnekvinnen – straffet av sin formynder og forvist til en øde øy overlatt til ville dyr og Guds vilje. Trass i dette fenomenale opplegget, som Kim Leine garantert hadde knadd til en saftig fortelling, vil ikke forfatteren bruke vanlige fiksjonsgrep. Hun søker sannhet og klarhet.

Slitsomt gravearbeid

Derfor handler­ romanen om å utsette, sinke, skyve fortellingen foran seg. I mellom­tiden graver forfatteren seg frem til hvordan adelskvinnens historie er blitt skild­ret av tre ulike renessanse­forfattere. Hun utforsker iherdig og tar leseren med på et detektivarbeid: «Å lese de gamle ­tekstene var å ­avdekke en gåte i en gåte, hvilket forhold hadde ­kildene til henne, hvilke roller hadde de ­menneskene som sto henne nær». Utgravingen er fascinerende, men bremser stadig opp.

Forfatteren strever med stoffet, blir sliten av å grave i kildene, samtidig som materialet lever i henne. Utvilsomt spennende, men litt traurig blir det. Forfatteren tør liksom ikke helt å satse, hun henger igjen i tekstene, vender stadig tilbake. Her gambler hun litt med leserens velvilje overfor sitt eget ønske om å trenge inn i mange­hundreår gamle, tettvevde forbindelser og forstå hvordan maktforholdene var. Sporene etter bjørnekvinnen er ­nesten utvisket og umulige å holde fast i. Forfatteren erkjenner langsomt at sannheten finner hun aldri, det er hennes egen fortelling som må til. Endelig tar hun sats og borer seg inn i de mest ubehagelige og følelsesladde kvinnelige erfaringene.

Grenseopphevende

Slik skriver ­romanen Marguerite de la Rocques inn i historien, hun får eksistens og blir synlig som selvstendig individ. Ramqvist 
beveger seg inn i en lang tradisjon for å åpne historiske rom og fortelle det som ikke er fortalt, slik Woolf faktisk oppfordrer til i essayet. Samtidig står Ramqvist støtt i en solid, svensk sammenheng hvor mange forfattere, fra Per Olov Enquist og Steve­ Sem Sandberg til Sara Stridsberg, skriver romaner med utgangspunkt i historiske kilder.

Det som særmerker Bjørnekvinnen, er at den opphever grensene mellom diktning og utforskende sakprosa. I svensk tradisjon står også Åsa Moberg med sin flotte biografi ­Simone og jeg fra 1999, som også handler om hennes eget liv. Moberg skriver at romanformen er til for at det skal være mulig å fortelle sannheten. Det slår meg at vår roman, Bjørnekvinnen, nok er det nærmeste vi kommer sannheten om den unge adelskvinnen, til tross for at for­fatteren selv hevder at vi aldri får vite sannheten.

Smelter sammen

Den middelalderske adelskvinnen overlever blant villdyrene og ender sine dager i Frankrike. Nesten som en hevn over de som straffet henne, og som en revansj mot makthavere som nekter kvinner adgang til lærdom, tjener hun til livets opphold ved å lære unge kvinner å lese og skrive.

Virginia Woolfs essay skuer mot en fremtid der skrivende kvinners vilkår er fundamentalt endret. Nesten hundre år senere skaper forfatteren i Bjørne­kvinnen med sin søkende ­skriving et verk i grenseland, mellom sak og dikt, hvor hun smelter sammen med adelskvinnen. Hun bruker sin posisjon som forfatter til å hente frem en ­annens historie, og fletter den sammen med sin egen til ett kunstverk. Det står respekt av Ramqvists for­edling av sannhet i fiksjonens rammer.

LES OGSÅ:

Intervju med Sofi Oksanen: – Jeg er ikke mot surrogati og eggdonasjon. Jeg er imot at mennesker blir utnyttet

Bok om Paula Modersohn-Becker: – Hun var den første kvinnen som malte seg selv naken og gravid

---

Roman

---