Sofi Oksanen om fertilitetsindustrien i postsovjet: – Jeg er ikke mot surrogati og eggdonasjon. Jeg er imot at mennesker blir utnyttet.

Jeg er en smule nervøs i det jeg ringer Sofi Oksanen opp på Skype. Jeg sitter i flanellskjorta mi på et aldri-oppusset kjøkken med tidlig deadline, uten å ha hatt sjansen til å lese ferdig boka vi skal snakke om. Snart fylles skjermen min av henne. Sitter hun på noe som ligner en gulltrone i sitt eget hjem i Helsinki?­ I alle fall sitter sminken der den skal og når hun begynner å snakke, er det med en klokkeklar oversikt over øst-europeisk historie.

Korrupsjon

Hundeparken er en roman som i stor grad dykker inn i den etiske problematikken omkring fertilitetsindustrien. Oksanen er selv opprinnelig fra Estland, men emigrerte til Finland på 1970-tallet. I forfatterskapet har hun særlig utforsket ulike aspekter ved det å være kvinne i postsovjetiske land.

– I Ukraina har de en unormalt liberal fertilitetspolitikk. Så uvanlig liberal at det begynte å plage meg, sier hun når hun blir spurt om bakgrunnen for boka som utkom på finsk i fjor, og nå er oversatt til norsk.

Hun skulle egentlig vært her for å lansere den, men på grunn av koronaviruset er også hennes planer omkalfatret.

Lovverket som regulerer fertilitetsindustrien i Ukraina, stammer ifølge Oksanen fra politikere som selv drev «shady business», uten at hun utdyper hva det dreide­ seg om. Men det handler altså grunnleggende om korrupsjon.

– Revolusjonen fant sted på bakgrunn av folkets oppgjør mot korrupsjon. Dette er fjernt og uforståelig for mange i Vesten, men korrupsjon angår alt som skjer i det ukrainske samfunnet.

Internasjonal politikk

Den ­liberale lovgivningen er eldre enn revolusjonen, forteller Oksanen, som mener det siden revolusjonen i 2004 allikevel har mye skjedd med fertilitetsindustrien i landet.

– Jo flere immigranter med økonomiske utfordringer, jo flere mennesker som er sårbare for utnyttelse, sier Oksanen.

Selv om hun tar utgangspunkt i Ukraina, er Oksanen tydelig på at vi snakker om en internasjonal problematikk. Hun forteller at det siden 2015 har kommet flere restriksjoner på surrogati i land som India og Thailand, som har hatt rykte på seg som store «leverandører» av surrogattjenester.

– Disse landene ble helt enkelt lei ryktet som fertilitetsindustri­land, etter å ha opplevd flere skandaler. I India ble surrogati for utenlandske borgere offisielt forbudt, men i virkelig­heten flyttet­ mye av industrien til Ukraina. Det som hadde foregått der tidligere, var i hovedsak drevet av ukrainerne selv. Nå ble den i stor grad drevet av utlendinger. Det er ikke ukrainere som tjener de store pengene på dette.

Mot utnyttelse

I boka er eggdonasjon, som per i dag er ulovlig i Norge, den delen av industrien Oksanens hovedsaklig setter søke­lys på. Det er et sensitivt tema, på den måten at det kan oppleves dømmende, både for dem som finner seg i en situasjon der dette er måten de kan tjene til livets opphold, og for dem som med aller beste hensikter trenger hjelp til å bli foreldre.

– Var det vanskelig å skrive om?

– Jeg ser hvor komplekst det er, men hvis vi ikke snakker om det problematiske ved måten dette foregår på, aksepterer vi utnyttelsen av mennesker. Jeg er ikke mot surrogati og ikke mot eggdonasjon. Men jeg er imot at mennesker blir utnyttet. Per i dag har vi ikke internasjonale ­retningslinjer som sikrer at det ikke skjer. Vi har ikke sikret rettig­hetene, verken til barna, donorene eller klientene.

Forpliktet på fakta

Bildet på skjermen henger seg opp og lyden blir borte, samtidig som ansiktet til Oksanen brytes opp i firkanter. Så er lyden tilbake. Jeg spør hva som står på spill for karakteren Dara i romanen, en tidligere donor som idet vi møter henne, later til å ha mye å hevne.

Utgangspunktet i romanen er at to ukrainske kvinner møtes i Helsinki, Finland, et land der de ikke skulle ha endt opp. En av dem har levd der i seks år med falsk identitet. Gjennom romanens 400 sider brettes historiene deres, og hvordan de er sammenvevet, ut.

– Er industrien realistisk skildret, eller tegner du opp en slags dystopi?

– Det ville ikke vært mulig for meg å skrive en dystopi på bakgrunn av denne industrien. Den er verre enn man kunne forestilt seg i et fiktivt scenario.

For Oksanen har det vært viktig å være realistisk, også fordi­ hun skriver om Øst-Europas nære fortid. Om land som etter Sovjetunionens oppløsning har kjempet for retten til å fortelle sin egen historie. Det er en rett som forplikter, og som gjør nøyaktighet og fakta viktig, mener hun.

Realisme

Men i Oksanens ­romaner er det også en form for estetisk realisme. Jeg forteller Oksanen at jeg fortsatt husker en detalj fra romanen Utrenskning (2008). Det er en helt enkel situasjon der en av karakterene skraper av noe gammel neglelakk.

– Jeg er glad du husker den neglelakken, fordi det er et ­eksempel på hvordan fortellinger­ huskes. Det må være enkelt. Men som forfatter aner jeg ikke hva leserne kommer til å huske. For den ene er det en detalj, for den andre noe annet. Men hvis jeg ­inkluderer sanseinntrykkene, hva en karakter lukter, ser, kjenner, smaker, så har jeg tillit til at jeg lager en historie folk vil huske.

For Oksanen ligger skjønnlitteraturens politisk potensial nettopp her:

– Fiksjonen kan viske ut rasisme­ og forakt for den undertrykte. Du trenger ikke å identifisere deg med den du leser om, men du må få medfølelse. Det samme gjelder for dem jeg har skrevet om nå, de som jobber i fertilitetsindustrien.

Samtidig er hun bevisst på at det er grenser for leserens mulighet til å involvere seg i en historie.

– Ukraina er så komplisert, og jeg forventer ikke at leseren har store forhåndskunnskaper om ukrainsk eller russisk politikk.

Donor-Tinder

Selve fortellingen i romanen vil ikke Oksanen avsløre for mye om. Noen lesere tror hun vil finne den ­interessant fordi de er nysgjerrige på Ukraina og Russland, mens ­andre kanskje er engasjerte i de etiske­ spørsmålene knyttet til egg­donasjon.

– Med dette er ikke en faktabok. Jeg håper den vil underholde,­ eller kanskje det er feil ord – at den vil engasjere.

Romanen tar utgangspunkt i noe Oksanen først skrev som et skuespill, et bestillingsverk fra Østerrike. Det skulle handle­ om økonomiske forskjeller i Europa,­ og Oksanen ville nærme seg dette­ fra et kvinneperspektiv. Hun forteller om ukrainske eggdonor-agenter, om kataloger som minner om Tinder.

– Det er som speed-dating. Det er merkelig. Du kan designe en baby ut fra donorens spesielle talenter, enten det er høy IQ, ­eksellente atletiske evner eller musikalsk begavelse. Men så er det også mange forfalskede CV-er ute og går i Ukraina.

– Er det motstand og vilje til forandring i Ukraina?

– Det er ikke det mest akutte problemet på dagsorden nå. Det er så mange ting å ta tak i. Men før revolusjonen ville ikke politiet engang hjulpet kvinner hvis de var utsatt for grov vold i hjemmet. Det har endret seg. Men vi må også huske at vi snakker om en global industri.

LES MER:

• Nå sier bioteknologirådet ja til eggdonasjon og assistert befruktning til enslige

• Forfatter Ali Smith lar håpet spire i et samfunn prega av «medlidenhetsutmattelse»

---

Sofi Oksanen

• Født i 1977 i Estland. Bor i Helsinki, Finland.
• Debuterte med romanen Stalins kyr i 2003.
• Fikk Nordisk råds litteraturpris for Utrenskning (2008, på norsk i 2010).
• Aktuell med romanen Hundeparken.

---