Vreng en klassiker

Kamel Daouds roman Meursault-saken skriver seg inn i en stor sammenheng. Først, og mest åpenbart, er den skrevet i dialog med Albert Camus’ klassiker Den fremmede. Eller kanskje ikke dialog er riktig beskrivelse – Daoud snur opp ned på Camus’ roman. Og la det være sagt med en gang: Det er nødvendig å ha lest Den fremmede før en gir seg i kast med Meursault-saken. Men det er også et prosjekt som slett ikke er så verst.

Vårt Land bryr seg om litteratur. Les flere anmeldelser her.

Likegyldighet

Helt kort handler Den fremmede om meningsløshet og fremmedfølelse. Meursault, antihelten og hovedkarakteren, lever et liv i likegyldighet. Romanen starter med at Meursaults mor er død, og kort tid etter begravelsen dreper han en araber på en strand. Boken er delt i to, en del før og en del etter mordet. Camus’ roman ble utgitt i 1942. Meursault er fransk-algirer, og boken kan også leses med utgangspunkt i Frankrikes kolonialisering av Algerie.

LES MER: Kunstnerne tviler på Berlin men tror på Brüssel

Navn, stemme, kropp

En sterk og klar stemme bryter inn i Meursaults likegyldighet under lesningen av Meursault-saken. Den algeriske forfatteren og journalisten Kamel Daoud gir i sin roman stemme, kropp og navn til araberen som blir drept på stranden (og som aldri nevnes som annet en ”araberen” i Den fremmede). Mange år er gått siden Camus’ roman og drapet på stranden. Daouds roman er et møte med Haroun, lillebroren til den navnløse og døde araberen. Og her starter et vitnesbyrd og en insisterende historie hvis kjerne er denne: Den som har et navn, er et menneske, og dermed vanskeligere å drepe. Den som ikke har et navn, den som kalles ”araberen” (eksempelvis), han er ikke et individ, han finnes ikke. Og da er saken en annen om du får sola i øynene og tilfeldigvis bærer en pistol.

ANMELDELSE: «Lavmælt kjærlighet fra Iran»

Påståelig skrift

Ved å fortelle sin, morens og brorens livshistorie skriver Daoud en sterk protest mot kynisk kolonialisme. Ved å gi broren et navn og en kropp i påståelig skrift skrives også et stykke verdenshistorie frem: Historien om ”araberen”, mennesket i sekkebetegnelsen, mennesket uten individualitet og som derfor ikke vekker empati. Men når araberen blir til Mousa, har en mor, en kjæreste, morgenritualer som en kopp café au lait om morgenen, blir saken en annen. Da er det en person som er død.

LES MER: Israelsk stjernehistoriker: – Om 100 år er menneskeheten borte

Offer og overgriper

Slik presses et skrik frem, ikke bare rettet mot kolonialismen, men mot krigers og kampers likegyldighet. Sagt med andre ord er det en historie om offer og overgriper og om hvilket stempel overgriperen setter på sine ofre. Mousas forsvinning preget lillebrorens liv i så sterk grad at hele lillebrorens liv hadde dette omdreiningspunktet. Liket ble aldri funnet, lillebror måtte trøste, kompensere og leke detektiv overfor en fortvilet mor i mange år.

Samtidig er det ingen skurker og helter i denne historien. Romanen er skrevet henvendt til leseren: Vi møter Haroun ute på kafe. Han snakker direkte til en samtalepartner. Dette utenfrablikket velger han å fortelle sin livshistorie til. Med mange paralleller og noen direkte sitater fra Camus’ roman flettes lillebrors og morderens liv sammen. Lillebror ligner ham: Også han dreper en av de andre (altså en franskmann), også han tilbringer hele helligdagen på balkongen.

OPERA: Måtte slåss mot «scenedyret»

Vrengt

Daoud lykkes med å åpne en dialog om fortid og samtid gjennom å gå i møte med Camus’ verk. Ved å vrenge en klassiker og insistere på menneskelighet har han tatt noe frarøvet tilbake og etterlatt seg tankefulle lesere. Det har kostet forfatteren berømmelse og frykt: En algerisk imam har utstedt en fatwa mot Daoud.

Men la det være hevet over tvil: Romanen er mesterlig gjort.