Anmeldelser

Viemose gjør mors slit og sinne til ærlig humor

Hanne Højgaard Viemose er blant årets nominerte til Nordisk råds litteraturpris fra Danmark. I hennes siste roman farer jeg-fortelleren i fri galopp omkring i en viltvoksende fortelling.

Jeg tænker på at lægge brysterne på køkkenbordet med en seddel: Tag selv mælk, jeg kommer måske tilbage. Mor.

Så forfriskende høres jeg-fortelleren ut i Hanne Højgaard Viemoes romantrilogi som avsluttes med HHV.Frshawn, Dødsknaldet i Amazonas. Første del av tittelen er satt sammen av initialene til forfatteren og bynavnet «Fredrikshavn» uttalt på Fredrikshavnsk. Siste del er både litt barnslig og kioskromanaktig. Leseren er advart. Romanen byr på lek med forfatterens identitet på en ny og halsbrekkende måte som fullstendig sprenger rammene for selvfiksjonen. Glem Knausgård, les Hanne Højgaard Viemose: Dette er tvetydig, viltvoksende, selvkommenterende litteratur, slik vi ikke har sett det på en stund.

De tidligere bøkene, Hannah (2010), Mado (2015) er også fragmenterte, for livet til jeg-fortelleren er konstant i ferd med å falle fra hverandre, men det oppsplittede uttrykket kulminerer i denne siste boka.

Flertydighet og livskraft

Jeg-fortelleren opptrer både som Hanne, Hannah, Anna, Anita, Anna Viemoza. Flertydigheten fører til en grensesprengende tekst som hele tiden skifter retning og antar nye former. Prologen forklarer at den opprinnelige fortellingen om antropologen Anita på studiereise i Perus Amazonas «blev fedtet ind i et væld af historier, herunder mit liv som forfatteren. Jeg måtte slippe enhver plan om at skrive nogen bestemt historie, men forsøge at hænge på, følge med i det liv der pludselig opførte sig som en flok islandske heste

Denne ustyrlige kraften gir overflod av sanger, dikt, reiseskildringer, dagboknotater, og sprø fiksjon i en grenseløs roman. Underveis omdannes indre smerte og psykisk sykdom til livskraft.

Rollen vrenges ut

Forfatterens liv alene med to små gutter og en psykisk syk eksmann er kaotisk. Ustanselig støter hun inn i komiske og håpløse situasjoner som overvinnes og blir grensesprengende morsomme. Etter å ha levert barna i barnehagen, drar Hanne selv til psykiatrisk legevakt, blir lagt inn, men forstår raskt at hun må skynde seg å bli utskrevet så hun får hentet barna før kl. 16. Så et lett liv har hun ikke. Men Viemose gjør sinne, oppgitthet og frustrasjon til humor ved å ta i bruk hele den litterære verktøykassa. Morsrollen vrenges ut i en rap med tittel: Tissepottemokkemor som går sånn: Sure tisse-potte-mokke/det er mig/jeg er din mor/Mine bryster er lange/min numse er stor/Jeg klipper dine negle, vasker ditt hår/.

Rytmen og barnsligheten fascinerer, og det ærlige blikket bryter med vante forestillinger av hvordan mødre uttrykker seg.

Håp i framtiden

Barna er et konstant kor som både kommenterer handlingen, påvirker den og omslutter romanen. Nærværet deres avgrenser og rammer inn det viltvoksende prosjektet. Ungene sprer glede og er det mest stabile holdepunktet i dette uoverskuelige virvaret. Sånn sett bringer de håp og fremtidstro inn i teksten.

Begge kom til verden i Mado, romanen forut for denne, hvor morsrollen i større grad enn i årets bok er gjenstand for antropologisk undersøking. Her finner vi også harmoniske og vare skildringer av nærvær med ungene: Jeg kan ligge i timevis og falde til ro til mine sovendes åndedræt, Dagur der pludselig bliver elektrisk, klynkende, moslende til han støder mod min krop med sit hoved. Å hente styrke fra barna, samtidig som hun omslutter og beskytter, er en av alle sjatteringene av morsfiguren.

Grenseløst «jeg»

Ungene vokser og i HHV.FRSHAWN hører vi befriende ukonvensjonelt om hvordan guttene ustanselig får lus og hvor forbasket det er å kvitte seg med skitten: Taler rygterne mon sandt?/Ja, sagen er den at lusene de kommer og går i drengenes hår/vi skal kogevaske, vi skal fryse, vi skal rænse alt hva disse lusebørn har rørt/ Det munner ut i en etterlysning av husleie. Forfatteren er nemlig opptatt av boligpolitikken som hun selv er offer for.

Men også flyktningene fra krigen i Syria opptar det skjøre, grenseløse jeg’et i teksten som er vidåpent for inntrykk. Den verdenspolitiske situasjonen omkring 2015, hvor bilder av et krigsherjet Aleppo florerte, tas ufiltrert inn i hennes porøse hjerne. Hun spekulerer over hva ondskap er, og er redd for mennesker som lukker «øjnene for andres lidelser og slukker for empatien». Menneskesynet hennes knyttes til gudstro.

Overskudd fra kaos

Teksten beveger seg utover og langt forbi enhver innadvendt problemorientert psykologisk skildring, slik enkelte av de virkelighetslitterære selvfremstillingene kan være. Det sårbare, traurige og kantete livet blir snudd til et fresende litterært overskuddsprosjekt. Av et spaltet sinn oppstår grensesprengende litteratur. Det gir oss et nytt og annerledes, usentimentalt blikk på liv som alltid leves på randen av kaos. Det er tiltrengt.

Viemoses særegne uttrykksform tar for seg av alle tilgjengelige stilarter og uttrykksmåter, det er nesten en slags grådighet i denne overskridende måten å skrive på. Dette minner om sjangereksperimentene fra nordisk 70-talls litteratur, om Fløgstads viltre tekstakrobatikk, om Susanne Brøggers frigjøringsbøker.

Men bak den sprelske masken finner vi en sårbar Tove Ditlevsen med et urolig hjerte som ikke får fred.

LES FLERE ANMELDELSER:

Kan vi snakke om rett til å få barn som del av en ny kvinnekamp?

Geir Gulliksens nye roman er full av sex, sjølbedrag og ­frihetslengsel

---

Bok: Roman

  • Hanne Højgaard ­Viemose
  • HHV.Frshawn, ­Dødsknaldet i Amazonas
  • Gyldendal (dansk) 2019
  • «Grensesprengende litteratur.»

---

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser