Ikke en sånn type mann!

For å beskrive ­kjønnslivet til den ­handlekraftige nybrottsmannen Isak Sellanrå, nøyer Knut Hamsun seg i Markens grøde (1917)med én enkelt setning: «Han lå og var grådig etter henne om natten og fikk henne». Geir Gulliksen derimot, betakker seg ikke for å fortape seg i ­seksualitetens irrganger, og kanskje mer enn noensinne i romanen Bli snill igjen – et tidvis svært ­nærgående studie av ­intimsfæren til ­hovedpersonen Henning, og hva som har ført til at han gir opp kvinner og setter seg fore å elske med menn.

Et feilaktig bilde

Som i Se på oss nå (2018) utspiller handlinga seg i og med en typisk moderne mann i det moderne, urbane Norge: Henning har utdanning fra humaniora, men jobber i et pr-byrå. Han er enslig og middelaldrende, med to døtre fra to tidligere ekteskap. Hovedpersonen beskriver seg sjøl som «lunt humoristisk, men også selvhøytidelig», og stiller i livet med svært høye forventninger til egne foretak. Kanskje er det derfor ikke så rart at Henning stadig opplever at andre sitter igjen med et feilaktig bilde av hvem han egentlig er, som kollega, far, mann? Eller av hvem han helst ville ha vært: «Jeg hadde kjøpt ny dress, men ikke en vanlig dress, denne hadde kortbukser. Jeg hadde tenkt at en dress med kortbukser passet til den varme sommeren, dessuten ga den meg en følelse av å være en annen, noe jeg trengte mer enn noensinne».

Det er med en komikk som vi så ansatsen til i forrige roman – men som i Bli snill igjen, i alle fall innledningsvis, får et mer konsist uttrykk – at Henning trer ut i verden iført et par spjåkete kortbukser. De hårete beina får ham til å se ut som «en forstørret edderkopp», og som en følgeriktighet utløses en rekke små katastrofer. Til slutt står Henning tilbake uten jobb, i gnagende tvil om egen seksualitet, og til knes i en emosjonell sjølransakelse hvor det nokså skakkjørte forholdet til den yngste dattera utgjør navet.

Lineær og streit

I motsetning til den sofistikerte perspektivleiken som får utspille seg i mange av Gulliksens tidligere bøker, bærer Bli snill igjen preg av å være ei mer lineær og streit førstepersonsfortelling. Historien spenner seg dessuten ut over et langt tidsløp – vi skal helt tilbake til Hennings ungdomskjæreste og første ligg. Etter ei litt virrete åpning hvor humoren tenderer mot det overdrevne, finner romanen en form som står mer i stil med Hennings fortvilte situasjon.

Bli snill igjen mangler kanskje den fortetta uhyggen fra Forenkling (2010) eller den klaustrofobiske nerven fra Historie om ekteskap (2015). Like fullt er det medrivende å se åssen et tredimensjonalt menneske over tid trer fram fra boksidene, ettersom Gulliksen – med en imponerende sans for psykologiske detaljer – lar Henning bearbeide erfaringene fra kratrene i egen kjærlighetskarriere, hele tida pendlende mellom betroelse og sjølbedrag.

På veien avslører forfatteren – ikke for første gang, og forhåpentligvis ikke for siste! – hvor motsetningsfullt og temmelig utmattende det er å være et tenkende, følende, seksuelt menneske: «Vi lå med ansiktene mellom hverandres lår, og jeg ropte ut, både da han kom og da jeg kom selv, og det var vel for mye, men jeg ville ikke holde det tilbake, det var derfor jeg var her, fordi jeg endelig skulle bli fri, fra meg selv og fra alt jeg hadde vært før».

Frihet og tyranni

Idealene, som Henning med sine nyervervede mannlige elskere så heroisk prøver å etterleve, handler nettopp om frihet – og tyranni. Hovedpersonen kjenner seg tyrannisert av forventningene og fordommene knytta til hva det vil si være en heterofil mann, og ønsker seg vekk fra alle hemninger og stereotypier som blir lagt på ham, på grunn av kjønn eller bakgrunn. Men monsteret med de to hodene som heter evolusjonsbiologi og samfunnskonvensjoner, er stort og mektig, og det er ikke gitt at den som tar opp kampen, vil vinne. I forferdelse registrerer Henning åssen egen mannlighet buktaler ham, idet han snur seg etter kvinnelige rumper på gata.

«Og jeg ville ikke være sånn» kan dermed sies å stå som en fane over den siste delen av Geir Gulliksens forfatterskap. Angsten for det som er, fører gang på gang til et jeg vil som er nobelt, men på samme tid nokså innbitt. Beundringsverdig er i alle tilfeller kulturarbeidet som Henning fører an i denne fortellinga, og hovedpersonen i Bli snill igjen er på den måten mer handlekraftig i sitt nybrottsarbeid enn Isak Sellanrå noen gang var. Men hvorfor det blir til gripende litteratur av romanene til Geir Gulliksen, handler først og fremst om at bestrebelsene allerede fra første stund, bærer bud om tragedie.

LES OGSÅ:

• Arne Borge: Småpenger kan gjøre Radioteatret «great again»

• Kan vi snakke om rett til å få barn som del av en ny kvinnekamp?

• Gunnhild Øyehaug lar teksten flyte motstrøms