Anmeldelser

Verdens verste nachspiel

Glem halsbrekkende nytolkning. Grusomhetens Teater overrasker med en nesten gammelmodig tilnærming til Hvem er redd for Virginia Woolf?.

Hvordan klarer man å beholde seg selv, samtidig som man lever dag ut og dag inn med et annet menneske? Grusomhetens Teater spiller vanligvis i tråd med den polske teaterlegenden Jerzy Grotowskis teori om «det fattige teater». Om å rendyrke kunstformen uten for mye staffasje og tekst. Og jeg må innrømme at overraskelsen var stor da jeg hørte at de skulle spille Hvem er redd for Virginia Woolf?, uten å stryke så mye som et komma.

Med Edward Albees klassiker for hånden er Black Boxen, som så ofte har gitt rom for forvridde kropper og suggererende, fysisk teater, borte. I stedet er scenen kledd i persiske tepper, sofistikerte møbler, nips og barskap. Regissør Lars Øyno bryter med publikums forventninger om «noe nytt», og tilnærmer seg teksten uten noen fysiske overraskelser og uten å forhaste seg. Slik tydeliggjør han hvilket kruttsterkt stykke Albee har skrevet. I en slags blanding av strindbergsk djevelskap og ibsenske livsløgner, viser det hvor lett vi mennesker kan bli bittesmå. Hvordan vi på tross av sofistikerte omgivelser og velartikulerte samtaler, lett kan gli over i det dyriske.

LES OGSÅ: Riksteatret finner fram Roald Dahl som den litt gale onkelen man savner i stive familieselskaper. Det blir fest.

Torturkammer

Handlingens premiss er enkelt: Martha og George har invitert det unge paret Nick og Honey på nachspiel. Her utspiller ekteskapelige problemer seg foran øynene på de sjokkerte gjestene, som ikke kan unngå å bli dratt inn i malstrømmen, i en stadig veksling mellom hvem som har overtaket.

I rollen som George har skuespiller Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland en forelesende stil, med en nærmest overtydelig diksjon. Her balanserer han på en hårfin knivsegg, på nippet til å tippe over i det stive og manierte. Men etter hvert som handlingen drar seg til, fungerer den litt gammelmodige tilnærmingen til teksten. Gjennom Georges møysommelige talemåte, er det som om detaljene i Edward Albees geniale tekst kommer enda tydeligere fram. Vi kan formelig smatte på ondskapen i replikkføringen, en dialog så sylskarp at den føles faretruende.

I rollen som Martha har Hanne Dieserud både det intelligente, bitre og slemme i seg, men midt i denne ugne miksen aner vi også en sårhet. Gjennom hennes stadig voksende desperasjon føles det ikke bare som vi er vitne til et kammerspill, men også befinner oss på innsiden av et torturkammer. I den verbale skuddlinjen mellom ekteparet, står det unge ekteparet, troverdig og finstemt spilt av Carl Filip Amundsen Stav og Kirsti Sørlie Hansen. Stadig mer påvirket av drinkene som serveres dem, der blandevannet er en miks av bannskap, bedrag, følelseskulde, fyllerør og frykt for de som står deg nær.

LES OGSÅ: Ulven på Nationaltheatret tryller fram NRKs gamle julefilm om syngende ulver og geiter.

Uvant

Grusomhetens Teater har gjennom en årrekke markert sin avstand til institusjonsteateret, nettopp gjennom å forkaste ord og intellekt til fordel for en mer rufsete, fysisk og intuitiv tilnærming til teateret. At John-Kristian Alsaker – Norges kanskje fremste scenograf til å kle en realistisk titteskapsscene – er med, skaper en ytterligere uvant atmosfære.

Det største minuset med forestillingen, blir også dens største styrke: Mangelen på å forsøke å fortelle dette stykket på en ny måte. I kraft av å være et alternativ til det etablerte, ligger det nok noen antagelser hos publikum. Et håp om å oppleve et forfriskende blikk på den gamle klassiker. Men i Lars Øynos regi er det mangelen på en moderne vri og insisteringen på en gammelmodig stil, som på sett og vis blir en slags øyeåpner. I løpet av den nesten fire timer lange forestillingen, tar jeg meg selv i å bli overrasket over hvor fantastisk, treffende og vondt underholdende dette teaterstykket er.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser