Verdens verste nachspiel

Hvordan klarer man å beholde seg selv, samtidig som man lever dag ut og dag inn med et annet menneske? Grusomhetens Teater spiller vanligvis i tråd med den polske teaterlegenden Jerzy Grotowskis teori om «det fattige teater». Om å rendyrke kunstformen uten for mye staffasje og tekst. Og jeg må innrømme at overraskelsen var stor da jeg hørte at de skulle spille Hvem er redd for Virginia Woolf?, uten å stryke så mye som et komma.

Med Edward Albees klassiker for hånden er Black Boxen, som så ofte har gitt rom for forvridde kropper og suggererende, fysisk teater, borte. I stedet er scenen kledd i persiske tepper, sofistikerte møbler, nips og barskap. Regissør Lars Øyno bryter med publikums forventninger om «noe nytt», og tilnærmer seg teksten uten noen fysiske overraskelser og uten å forhaste seg. Slik tydeliggjør han hvilket kruttsterkt stykke Albee har skrevet. I en slags blanding av strindbergsk djevelskap og ibsenske livsløgner, viser det hvor lett vi mennesker kan bli bittesmå. Hvordan vi på tross av sofistikerte omgivelser og velartikulerte samtaler, lett kan gli over i det dyriske.

LES OGSÅ: Riksteatret finner fram Roald Dahl som den litt gale onkelen man savner i stive familieselskaper. Det blir fest.