Teater kan på sitt beste ta oss med helt inn i grenselandet, slik Trine Wiggens team nå gjør det med Jon Fosses kanskje mest sentrale drama på Det norske teatrets hovedscene.
Mann nok
Hovedfiguren har ikke noe annet navn enn «mann». Det er nesten alt som er å si om ham. «Kvinne» og «mann» fikk ikke hverandre. Når de møtes på kirkegården, lengter hun fortsatt etter kjærlighet. Han rives til og fra. Han er gift med en annen, og skilt fra henne. Kronologien er oppløst. Hele livsløpet er til stede samtidig.
Når hans far og mor også er på kirkegården, er det for å følge farmor til graven. «Mannen» er verken kledd eller på annen måte forberedt på gravferd. Han begir seg så å si inn i utroskap på bestemors åpne grav. Det er nærmest bare blitt sånn.
