Utstillingen er et samarbeid mellom Astrup Fearnley Museet og Talent Norge, hvor seks kunstnere kobles med seks skribenter og seks samlere (som kjøper et verk av kunstneren de «allieres» med). At kritikere og kunstnere får klekkelig betalt er naturligvis fint, men forbindelsene reiser en del spørsmål. Er skribentene – som har skrevet interessante tekster, alle sammen – egentlig frie nok, eller vil tekstene inngå i en ornamentering av verkene for å øke deres markedsverdi? At skribentene selv vil forsvare arrangementet og sine bidrag mot kritikk som dette – hvem ville ikke gjort det for 75.000? – gjør ikke saken enklere.
Spørsmålet er derfor om ikke båndet mellom deltagerne er i overkant tett, siden museet har bestemt hvem som skal skrive om hva. Kunne man valgt en løsning hvor skribentene selv valgte kunstnere? Eller kunstnerne valgte skribenter? Den uklare forbindelsen mellom børs og katedral sår usikkerhet om hele konseptet. Det er problematisk om slike sammensetninger skaper presedens i kunstsystemet, som Subjekt-redaktør Danby Choi har vært inne på. Vi trenger selvstendige hoder og penner.
Men la oss se på utstillingen.
LES OGSÅ: På jakt etter et dobbeltblikk
Forminsket verdensoppfattelse
Med utgangspunkt i et essay av soldaten Xavier de Maistre, hvor han beskriver et rom hvor han satt i husarrest, fabulerer Constance Tenvik fritt videre gjennom notater, tegninger, tekstilverk, speil, kosedyr og kostymer. Verket er overskuddspreget med sine krokete figurer og vittige innslag, men hvor er dramaet? Vi settes på en scene med alskens rekvisitter, men uten sceneanvisninger. Morsomt og sprudlende, men det er uklart hva det handler om.
I Mercedes Mühleisen videoverk siteres Henry James Slacks bok Marvels of Pond-life (1861) av et ansikt projisert i en dam i museumsrommet (i nevnte bok er det altså livet i en dam som beskrives). Fjeset minner om tegneseriefiguren Swamp Thing eller den snakkende søppelhaugen i Fragglene. Det er sjelden vi bryr oss om livet i små biotoper, men med et slikt merkelig monsteransikt bindes vi til naturdetaljene fordi den som snakker og stedet han snakker fra fascinerer.
Hvor det leder er ikke lett å si, men Mühleisen scorer høyt på originalitet og pirker borti en økologisk nerve.
LES OGSÅ: Andre mennesker er noe annet enn vi tror
Skulpturelle hylstere
Naturtråden plukkes også opp i Miriam Hansens planteverden, hvor linjer trekkes til legevitenskapens og heksers historiske forbindelser til ulike typer urter. Fiffig scenografi, men jeg får ikke mye ut av «naturvandringen» – selv om Ina Hagen forsikrer oss om at betrakteren er «involvert med kroppen som sansende, levende artsvesen» i katalogteksten.
Johanne Hestvolds skulpturserie Seks beholdere (2019) tar utgangspunkt i beholdere og forskjellige typer innpakningsmateriale. Når det som ligner restene av slikt vises frem som skulpturer investeres oppmerksomhet på det som vanligvis bare kastes. Slik kan verkene fungere som en visuell motgift til konsumsamfunnet.
I Henrik Olai Kaarsteins collager vokser armer og bein frem, men de demonterte legemsdelene frarøves lidelse eller fare, som kroppsdelene ellers kunne assosieres med, ved å hylles inn i et dekorativt, og litt intetsigende, formspråk.
Vakker lidelse
Flere av verkene blir ganske løse i fisken i seg selv, dermed blir de avhengig av tekstene som ledsager utstillingen. Det er rimelig å kunne kreve at et verk har en egenverdi og ikke må forklares av en tekst for å gi mening. Dette gjelder naturligvis ikke alle.
Med Anders Holens skulpturer, som er utstillingens høydepunkt, er legemer delt i irregulære seksjoner, i kombinasjon med stillebenstablåer som forener alt fra snusbokser og overdimensjonerte Disney-sko til lyriske stearinlys-arrangement a là Georges de la Tour. Trykket i verkene utløses i en porselensskulptur hvor et halvt hode med flekkende tenner – et intenst lidelsesuttrykk – bekles med en elegant blomsteroppsats. Smertens møte med blomstenes lyrikk formgis av porselenets skjørhet.
Friksjonen mellom beskadigelse og forfinethet både samler avdekker mangelen på sammenheng mellom overfladisk ynde og reell lidelse i et konkret bilde. Holen formulerer en istykkerhakket verden som gjør det kaotiske fascinerende, grusomt og noe jeg ønsker å tenke videre på.
LES MER: Hvorfor er rike mennesker opptatt av analplugger og hagenisser? spør Kjetil Røed.
Skitne penger
Beklager å si det, Fearnley, men sammensetningen av disse kunstnerne er heller ikke mye å skryte av. Hvor korresponderer de? Hvorfor ikke finne en slags felles linje mellom dem? Hvorfor ikke løsne litt på snippen? For meg er verkene mer eller mindre isolert i rommene, der de er utplassert i hver sin sone. Dette er sterilt og en lite spenstig kuratering.
Til sist må det nevnes at Fearnley fortsatt sponset av Lundin Oil, som står tiltalt for folkerettsbrudd – som kanskje utvides til medvirkning til krigsforbrytelser – noe som gjør det litt vanskelig å konsentrere seg om kunstens forfinede virkelighet. Derfor klarer jeg heller ikke slutte å tenke på hvor lite engasjert i den faktiske verden denne utstillingen er. Dette er kunst som insisterer på å leve i en boble. Nei, alle skal ikke være samtidskommentatorer, men jeg kjenner flere kunstnere – også av den yngre garde – som er svært politisk engasjerte. Kunne kanskje vært en idé å velge noen med politisk bein i kunsten sin når verden er i ferd med å gå opp i limingen, eller? Men neida, det er Fearnley ikke så interesserte i, tydeligvis.
Kanskje ikke så rart, siden berøring med virkeligheten utenfor de fornemme veggene ville ledet oppmerksomheten i retning pengeinteressene bak museet?