Hvorfor oppsøker vi ubehag? Hvorfor ser vi skrekkfilm? Enkelte tyr til teorier om katarsis – at man renser seg for gufne følelser ved å erfare dem trygt i en kinosal. At filmen er en slags punchingball, en skyggeboksepartner man tar ut sine mest primitive følelser på.
Kropp
Komedie og skrekk er filmgenrene med suverent lavest status. De vinner verken gylne bjørner, løver eller palmer. I hovedsak er humoren og horroren ikke-intellektuelle størrelser; de handler om kropp og henvender seg til kroppen.
I all skrekkfilm er vold mot legemet, eller trusselen om denne volden en bærende bjelke, sammen med redselen for det ukjente. Foran skjermen eller lerretet er reaksjonene fysiske: Man skvetter. Får hjertebank og gåsehud. Kaldsvetter. Produserer ukontrollerte lyder, slik The Guardians veteran-anmelder Peter Bradshaw gjorde under visningen av nettopp The Hereditary. I komedie er reaksjonen latter, noe man heller ikke nødvendigvis er kvinne eller herre over. Det man ler av handler også ofte om kropp, særlig de minst påaktede nedre regioner.
Overgangsrituale
Der drama og sci-fi kan være stimulerende tankeeksperimenter, handler skrekkfilm og komedie om å miste kontroll – om å gi seg hen til instinktive, kroppslige reaksjoner. Det er mye død i skrekkfilm. På en tett sammenvevd måte favner altså sjangeren kropp og avsjeling, to av våre største tabuer. Er det rart den har lav status?
Kanskje det er mer fruktbart å snakke om skrekkfilm som et overgangsrituale. Horror handler gjerne om ungdom, og det er de som ser den. Kinoskrekk i 2018 er stort sett historier der tannblekete California-ynglinger blir drept etter tur – den har sjelden særlig verdi for mennesker over 23. I salen skapes en fellesopplevelse, det hyles og rykkes i intuitiv samforståelse. Er du tøff eller voksen nok til å se disse blodsutgytelsene? Der ligger ritualet, som en kollektiv mann- og kvinndomsprøve.
[ LES FLERE FILMANMELDELSER. ]
Det ukjente
Disse filmene er ikke nødvendigvis dårlige, men det lages heldigvis andre skrekkvarianter, som Joachim Triers følsomme og intelligente Thelma fra i fjor. Lik sjangermilepæler som 1970-tallets Exorsisten, Omen og Rosemary's Baby var tematikken overnaturlig, med sterke elementer av kristendom. Felles for all skrekkfilm er angsten for det ukjente, det vi ikke vet hva er.
Kreativt har sjangeren ligget i dvale siden The Blair Witch Project bante vei for hyper-realistiske, men like fullt antydende og psykologisk funderte gys i 1999.
I forhåndsomtalen til Hereditary, kunne man lese presumptivt herdete kritikere lovprise den som den største fornyelsen siden nettopp sjangerens 1970-tallskanon. Man blir lovet ubehag.
Den innfrir løftet, men er ingen fornyer av sjangeren – snarere en effektiv lek med konvensjoner vi kjenner fra horrorens bautasteiner. Her er rusglad ungdom, tvil om det vi ser er fantasi eller virkelighet, ulike typer besettelse og innslag av åndemaning og spiritisme.
Tragedie
På overflaten er Hereditary er sår og vond familietragedie. To dødsfall setter en familie ut av spill, og vi følger dem med sår innlevelse i en tone som kunne vært realistisk. Når filmen verken føles banal eller standardisert er det på grunn av det allestedsnærværende lydsporet; dype synth-toner og lavfrekvent dundrende bass, det skapes en fengende uro. Stødige, bevegelige kameraføringer gir filmen et åndelig nærvær, som om vi betrakter familien fra et allvitende perspektiv med dunkle hensikter.
Manuset og skuespillet er bedre enn den jevne dramafilm om tragedier i familier, og det er interessant at debutantregissør Ari Aster bruker denne rammen til å fortelle en historie der skrekken, eller snarere gysingen, bygges tålmodig og selvsikkert opp. Ulikt så mange andre skrekkfilmer blir vi godt kjent med hovedpersonene, og forbilledlig nok lar manusforfatteren dem ha hemmeligheter og et indre liv vi bare må gjette oss til.
I svake skrekkfilmer er handlingens motor en gradvis mysterieløsning, ispedd spredte BØ!-effekter. Det unike med Hereditary er omsorgen for hovedpersonene, vi føler med dem mer enn vi tvinges til å spekulere over logikken i det de gjennomgår. Det gjør den gruvekkende og uforutsigbar.
Barokk
Et slikt prosjekt krever usedvanlig innsats fra sine skuespillere, og det bør ikke forundre om verken Toni Colette som sorgherjet mor eller Alex Wolff som fortvilet sønn er på nominasjonslistene under en viss filmpris om et snaut halvår. Spillet er overbevisende, I avstemt samspill med den kalde, barokke og suggestive atmosfæren.
Slik blir Hereditary en av den siste tidens aller beste skrekkfilmer. Friske tyvlån fra forbildene oppleves ikke som referanseglad nerding, men som et personlig og ektefølt lappeteppe hvor man ikke registrerer sømmene. For, som en klok mann sa: Det handler ikke om hvor man tar tingene fra, men hvor du plasserer dem.