Toner bak tomme ord
Natta syng sine songar er en elegant, vakker og spørrende forestilling. Men den utfordrer overhodet ikke sin egen klisjé om den lidende kunstneren.
Marte Engebrigtsen er Den unge kvinna i oppsetningen av på Nationaltheatret. Mørket som ofte ligger tungt over scenen, er ikke bare fravær av lys. Det bærer, nesten som om det var stykkets viktigste karakter.
Øyvind Eide/ Nationaltheatret
For å være på den redelige siden, må jeg komme med en innrømmelse: Natta syng sine songar av Jon Fosse er et stykke jeg i utgangspunktet stiller meg spørrende til, uavhengig av oppsetning.
Det handler om en selvmedlidende mann som ikke vil annet enn å skrive, men ikke får det til. Han og samboeren har nylig fått en sønn, og stemningen er mer enn trykket. Han er redd for folk og går aldri ut. Hun klarer snart ikke mer. Klaustrofobien bygger seg opp og hva slags utvei finnes det til slutt for en lidende kunstner? Du kan jo gjette.
LES MER: Relasjoner settes i relieff i en forestilling hvor en maksimalistisk regissør bryner seg på en minimalistisk dramatiker.
