Den vanskelige nærheten

Scenografien er ribbet ned til et minimum. Noen lave trepaller og pappkartongplater ligger på gulvet, og kan nesten virke som en demonstrativ beskjed: Her er ingen mulighet til forsvinne inn i noe illusjonsskapende titteskaps-teater!

At scenograf Katrin Nottrodt nettopp ikke prøver å skape et miljø som kan virke av egen kraft, kler Arne Lygres dramatikk. Det er duket for en forestilling med ordet i sentrum. Ingen forsøk på å «jåle» til teksten, eller la scenebildet hvile i seg selv. Allerede i navngivingen av rollene gir Lygre en følelse av å skjære ned til beinet, fjerne alt det overflødige for å nå inn til en slags kjerne. Hovedpersonen heter Hun, de øvrige karakterene er En fremmed, En venn, En kjæreste. Ikke ulikt Lygres tidligere dramatikk, ligger ulike relasjoner og hva de gjør med oss til grunn for Meg nær. Det kretses rundt opplevelser av oppbrudd, sorg, ensomhet – og nærhet. Av hvordan man forteller historien om seg selv, i et forsøk på å nå inn til andre.

LES MER: Selv om jeg heller utforsker nærheten der den er vanskelig, tror jeg likevel på menneskelig nærhet, sier Arne Lygre.

Utvidet fortellerperspektiv

Hun (Kjersti Botn Sandal) har akkurat mistet den nærmeste hun har – moren sin, som hun kanskje likevel aldri klarte å være helt nær. Hun møter en fremmed kvinne (Anne Krigsvoll), som har brutt opp fra hjemmet sitt og lagt ut på reise. Lygre tar publikum med i forsøket på å bli kjent med hverandre – og viser hvordan nye relasjon kan tvinge oss ut av våre vante baner. På veien møter hun også menneskene som har vært viktigst i livet hennes, i henholdsvis Trond Espen Seim og Kim S. Falck-Jørgensens skikkelse.

Samtlige skuespillere fremstår som troverdige formidlere av Arne Lygres helt spesielle scenespråk. Hans bruk av parallelle nivåer, der karakterene både påpeker hva de sier og tenker ved siden av den vanlige dialogen, utvider fortellerperspektivet. Det gir en rikdom og samtidig distanse til stoffet. Her ligger en tillit til at publikum klarer å leve seg inn i tekst-tung dramatikk formidlet i en form som er langt fra virkelighetsnær.

LES MER: – Peer Gynt minner om Kierkegaards spissborger: En som lar seg underholde hele tida, uten å ta innover seg at han skal dø, sier regissør Sigrid Strøm Reibo.

Gir rom

Regissør Sigrid Strøm Reibo er kjent for et maksimalistisk og fargerikt uttrykk, og har tidligere jobbet mye i stort format blant annet som operaregissør. I møte med Arne Lygres stilrene, nære og mellommenneskelige dramatikk, ligger en forventning om noe nytt og uventet.

Men i stedet for å farge Lygres tekst med en leken signatur, gir Reibo rom for publikums evne til å engasjere seg i dramaet. Scenene fylles ikke med mye følelser eller noen forsøk på å ta i bruk teaterets mange visuelle muligheter, i stedet arbeides det med antydninger mens tilskuere og teksten gjør resten.

På sitt beste klarer Meg nær å tydeliggjøre stengslene – og mulighetene i hva mellommenneskelige relasjoner kan romme. Det påpeker vissheten om at vi er alene i vår egen bevissthet, men holder likefullt frem øyeblikkene vi evner å nærme hverandre i en form for nærhet.