Tankevekkende teater med trettende voldsscener
George Orwells idéinnhold redder en forestilling som står i fare for å drukne i teaterblod.
Framtidsfabelen 1984 har hatt stor innflytelse siden den første gang ble utgitt i bokform i 1949, og føles sørgelig nok svært aktuell. Orwells idéinnhold bærer forestillingen, mener vår anmelder.
Driver Nationaltheatret med publikumsfrieri til yngre og mer sensasjonslystne teatergjengere? Teaterhøsten har allerede vært relativt blodig. Da Sarah Kanes stykke Renset hadde premiere på hovedscenen i september, gikk teatret ut med en anbefalt aldersgrense på 18 år på grunn av stykkets voldsskildringer.
Når teaterversjonen av George Orwells 1984 nå settes opp som en del av serien «Sci-fi på Torshov», er det igjen med en advarsel fra teaterledelsen om sterke scener. Stykket er basert på britiske Robert Icke og Duncan Macmillans teaterversjon fra 2013, der anmeldere ved tidligere oppsetninger har brukt betegnelser som «politisk torturporno».
På Torshovteatret kunne regissør Kristina Kjeldsberg med fordel forkortet torturscenen og gjort volden som hovedpersonen utsettes for mindre grafisk. I lengden blir man nemlig mer nummen enn berørt av å få servert elektriske støt, avkappede fingertupper og tanntrekking med tang.
