Sykdom har utryddet neste alle kvinner i dette sterke far-datter-dramaet

En far improviserer et godnatteventyr for datteren. Det er en springende og assosiativ variasjon over historien om Noahs ark, fortalt fra dyrenes perspektiv. Den innledende scenen i Light of my Life setter, med sin lange varighet og mangel på ytre handling, publikum på en tålmodighetsprøve, tvinger oss til å senke forventninger til høyt tempo og dirrende «spenning». Åpningen gjør noe med seerens puls, vi er overlatt kinomørket og filmens selvsikre fremdrift.

Kvinnepest

Vi er et snaut stykke ut i fremtiden, eventuelt i en slags parallell nåtid. En epidemi har utryddet nesten alle verdens kvinner, men denne «kvinnepesten» har ikke rammet tolvårige Rag. Nå fører hun og faren en flyktig tilværelse med midlertidige teltleire i villmarka, hun er forkledd som gutt, men forbipasserende er mistenksomme. Hva som skjer, rent konkret, hvis hun oppdages blir ikke diskutert. Men vi får små hint, og det kan minne om nettopp Noahs ark, i en brutalversjon.

Lavmælt

Casey Affleck slo gjennom som skuespiller i den suverene westernfilmen Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford (2007), og har spesialisert seg på lavmælte kvalitetsfilmer, både på lerretet og som manusforfatter og regissør. Han har aldri blitt en tradisjonell hollywoodstjerne som broren Ben, men har vært innom storfilmer og har vært oscarnominert to ganger. I 2010 debuterte han som regissør med tulledokumentaren I'm Still Here, med svogeren Joaquin Phoenix. Nå har han han skrevet, regissert og produsert en historie om en vandring i utrygt landskap. Han spiller selv den navnløse faren til trettenårige Rag.

LES OGSÅ: Når kulturen blir vanskelig å kjenne igjen, mesker vi oss med fremtidsmareritt

Genuint varm

Hva er forskjellen mellom moral og etikk, kan datteren spørre. Moral er prinsippene, etikken er anvendelsen av dem, er farens svar. Det sier mye om filmens presisjonsnivå og selvsikkerhet at Affleck får en slik ordveksling til å lyde naturlig. Han får dessuten suveren støtte i 13-årige Anna Pniowskis bemerkelsesverdige skuespillerinnsats. Tonen mellom far og datter er oppriktig kjærlig, uten å bli søtladen. Svakere filmer bygger mekanisk opp et godt familieforhold for at publikum skal bli «følelsesmessig investert», her fremstår varmen og ømheten som genuin. Light of my Life er mer en historie om de to familiemedlemmene enn om hva som har skjedd med verden utenfor.

Farvel til normaliteten

I noen få scener – like minimalistiske som følelsesbetonte – får vi glimt fra tilværelsen idet de siste restene fra normaliteten forsvant. En døende mor vet at datteren og ektemannen nå overlates til seg selv, og de forsøker å ta farvel så godt de kan. Valget av skuespiller i disse korte snuttene understreker slektskapet med en annen dystopi, moren gestaltes av Elisabeth Moss, hovedrolleinnehaveren i tv-serien The Handmaid's Tale. Der fører lav fruktbarhet til et regime som undertrykker kvinner totalt.

Hvileløst

I Light of my Life, er de bortimot utryddet. Den nesten hvileløse jakten på trygghet låner trekk fra den erkeamerikanske roadmovie-sjangeren, selv om transporten her hovedsakelig foregår til fots. Det er umulig å ikke la tankene vandre innom Leave No Trace, Debra Graniks mesterverk fra 2018, som også skildret en far og en datter i konstant bevegelse i villmarka. Den var riktignok ingen dystopi, men en utforskning av hvordan krigstraumer umuliggjorde et normalt liv for faren. Cormac McCarthy-filmatisering The Road (2009), er også en åpenbar referanse. Den tok også for seg en far og et barns forsøk på å overleve etter en global katastrofe, men var betydelig mer action- og thrillerpreget enn Light of my Life.

LES OGSÅ: Far og datter samler regnvann, plukker sopp og spiser grønne vekster i modningsfortellingen Leave No Trace

Blusset i stormen

Med grimme omstendigheter som bakteppe, har nemlig Affleck maktet å skape et følsomt og varmt drama, som etter hvert får form av en dannelsesreise, den blir en historie om håp og oppvekst under umulige forhold. Man heier hele tiden på dette ørlite blusset av fremtidstro, selv om stormen herjer overalt. Ikke i form av ville kannibal-zombier som i The Road, men i form av nokså vanlige menn, hvis barbariske instinkter hintes til mer enn de vises.

Gjenklang

Light of my Life er en historie om anstendighet og integritet og å kjempe for menneskeverdet – i en stuasjon hvor det har minimal gyldighet. Blant annet ved å legge inn en scene der hovedpersonen må ty til et nokså simpelt tyveri, unngår filmen å være svarthvit-moralsk. Det må hele tiden tas avgjørende valg, valg med store etiske ko nsekvenser.

Summen av filmens kontraster; nerven i disse avgjørende situasjonene, varmen i far/datter-forholdet og det nådeløse og primitive universet vi befinner oss i, gjør den til en opplevelse med gjenklang, et prakteksempel på at man ikke trenger støyende virkemidler for å lage uforglemmelig film.

LES FLERE ANMELDELSER:

• «Morten Tyldums nye strømmeserie er vellaget og trygg»

• Den skjønne tiden: – Dette er essensen av franske filmer som finner veien til norske kinoer

---

Light of my Life

• Amerikansk drama, 2019
• Regi og manus: Casey Affleck
• Med: Casey Affleck, Anna Pniowski, Tom Bower
• Aldersgrense 15 år

---