Fortiden leger alle sår

Anmeldt av: Einar Aarvig

Hvis man kategoriserer og forenkler, og det bør man av og til, går det an å påstå at kun to former for fransk film finner frem til norske kinoer: 1) Kritikerfavoritter om tilbakeskuende sekstiåttere. 2) Folkefrierier om gamle grinebitere som plutselig ikke var så grinete likevel.

Den skjønne tiden forener ­kategoriene: En førtidspensjonert tegneseriekunstner er misfornøyd med tilværelsen generelt og ekteskapet og teknologiske nyvinninger spesielt.

Lys fortid

Kona bedriver psyko­analyse over internett. Sønnen er en sentral aktør i en udefinerbar digitalbransje som involverer strømming og algoritmer. Nei, den som kunne ­reise tilbake til 1970-tallet, til en tid med fysiske formater, overskuelige politikk- og religionsdiskusjoner og kommunikasjon ­ansikt til ansikt! Da folk snakket sammen, ingen var begravd i sine bærbare skjermer. Og hvor man ikke måtte veie sine ytringer hele tiden, mye av hovedpersonens misære bunner i at han er avskjediget som karikaturtegner.

Frankrike i endring

Et av de største franske litterære fenomenene de siste årene har et ­lignende utgangspunkt – å orientere seg i en forvirrende verden der utviklingen raser av gårde: I Vernon Subutex-trilogien (roman nummer tre kom på norsk i januar), får tittelpersonen­ livet sitt rasert av digitalisering. Som platebutikkeier og smakspoliti har han nytt enorm status i engere kretser av den franske hovedstadens rocke-, friker- og hipstermiljøer, men strømming av musikk har gjort ham ­arbeids- og etter hvert husløs. Med Vernon som prisme blir vi kjent med hvordan et broket ­ensemble 40–50åringer har klart seg gjennom og forholder seg til skiftende impulser i samfunnet: Innvandring, høyrebølge, digitalisering, kjønnsdiskusjoner, rus, forbrukervaner. Historiens usympatiske kjeltring er en filmprodusent høyt oppe i ­næringskjeden. Han drømmer om å lage folkelige ­publikumssuksesser med «noe på hjertet» a la De urørlige fra 2011.

Gretten gubbe

Forrige gang veteranen Daniel­ ­Auteuil kunne­ bivånes på hjemlige lerreter var han sjåvinistisk ­retorikkprofessor i Ordets makt (2017). Premisset­ var kassasuksess-vennlig: Ville den tilårskomne surpompen ­mykne opp av tvungent samarbeid med det kvikke, arabisk-ættede diskusjonstalentet­ Neïla?

I Den skjønne tiden portretterer Auteuil en annen type gretten gammel gubbe, en fri­tenker som i sin avmakt takker ja til et tilbud fra sønnen: Han får iscene­sette et yndlingsminne. Det finnes nemlig et firma som med hjelp av skuespillere, ­kostymefolk, ­regissører og ­rekvisitører kan la rike kunder bli ­hovedpersoner i enhver tenkelig situasjon. ­Åpningsscenen har fortalt om grenseløsheten: Noen rikinger ønsker å meske seg i en Versailles-­lignende hofftilværelse, med parykker, hier­arki og rasistisk oppførsel og ordbruk som ikke er 2020-gangbar.

Nostalgi som terapi?

Hovedpersonen avtaler et (noe) mindre stormannsgalt scenario, han ­ønsker å gjenoppleve noen dager i 1974, tiden han traff sin kommende kone på kafe. Etablissementet rigges opp med tidsriktige­ interiører, mennesker­ og menyer. Helten friserer, barberer og kler seg opp som sitt yngre jeg og kaster seg uti iscenesettelsen av sitt eget liv. Kan det komme noe godt ut av nostalgien? Ja, kan han få liv og lidenskap tilbake i ekteskapet ved å fysisk-mimre seg til hvordan det begynte?

Kontraster og klisjeer

Flere kjærlighetshistorier løper ­parallelt, nok til å rettferdiggjøre at Den skjønne tiden markedsføres som årets Valentines-film her i Norge. Og kombinasjonen av storslåtte tablåer, intelligente detaljer og prateglade, temmelig definerte typer gjør den til et ­utmerket stevnemøte-sentrum for par i flere generasjoner.

Fortellerstilen er effektiv, med elegante vekslinger mellom planlegging og iscenesettelse. Eller mellom utagerende 1970-talls-selvrealisering og nikjedelige voksenmiddager i vår egen tid. Samtaler om kaffeklyster i sterile omgivelser kontrasteres utsøkt med fargeglade fester med sex og rus. At «1974»-planet er iscenesatt gjør at filmskaperne kommer unna med alskens klisjeer om tiåret, og her har de dratt på.

Fortids-idyll?

Den beslektede Woody Allen-filmen Midnight in Paris (2011) var en mer drømmeaktig og forunderlig variant, der hovedpersonene fikk nostalgien sin satt på prøve. Den skjønne tiden har ikke nyanser og tolkningsmuligheter av denne typen. Men den er klokt utført, slektskapet mellom hovedpersonens terapeutiske tidsreise og konas virke som psykoanalytiker er en subtil og smart detalj.

Som i Vernon Subutex-romanene er bakteppet pessimistisk. Rollefigurer og publikum utfordres lite på hvorvidt verden faktisk var enklere på 1970-tallet, tiåret fremstilles som den reneste idyll. Det tas altså for gitt at ­ingen epoke er mer grusom enn vår egen. Er det lov å tenke sånn?

---

Den skjønne tiden

• Fransk komedie/drama/romantikk
• Regi: Nicolas Bedos
• Med: Daniel Auteuil, Guillaume Canet, Doria Tillier, Fanny Ardant
• Aldersgrense 12 år

---