Far og datter mot resten av verden

Det skjer oftere i litteratur og film enn i virkeligheten, og uttrykker således en drøm for mange: Å forlate jobbhverdag, byråkrati og forpliktelser for å leve nøkternt og «autentisk» i naturen. I Norge har Erlend Loes romanfigur Doppler valgt elger og Nordmark over familie og barn mens Ole Giæver har utforsket tematikken filmatisk i Mot naturen (2014). Lars Monsen ble folkehelt da han brukte drøye to år på å ta seg fra kyst til kyst i Canada, med mer kontakt med eget kamerautstyr enn med sivilisasjonen.

Sannheten i naturen

Men det (stort sett) romantiske «tilbake til naturen»-prinsippet, feilaktig tilskrevet den franske opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rosseau, er kanskje aller sterkest representert i amerikanske kulturuttrykk. Henry David Thoreau beskrev sin personlige vekst i Walden (1854), en beretning om to års ensomhet i en selvbygd hytte.

50 år senere ble Jack Londons bøker om villmarken umiddelbare klassikere og i vår tid har filmer som Into the Wild (2007) og Wild (2014) høstet tunge priser og gode kritikker. Og handler ikke Huckleberry Finn – selve den uramerikanske fortellingen – om å finne seg selv på reise i ukjent natur, frigjort fra borgerlige byrder?

LES OGSÅ: Bruce Willis tar igjen loven i egne hender. Men hvilken plass har slike voldsfilmer i et land rammet av masseskytingsepidemi?

Tilflukt

Felles for hovedpersonene i disse verkene er nettopp flukten fra det kunstige til en dyrking av det uberørte, av en guddommelig natur. I Leave no Trace representer ikke naturen – statlige skogområder utenfor Portland, Oregon – nødvendigvis et gode i seg selv, den er et tilfluktssted, et herberge der ekssoldaten Will (Ben Foster) finner vern mot alt som trigger traumer fra krig i Irak.

Sammen med filmens hovedperson, den 14 år gamle datteren Tom (Thomasine McKenzie) har han forlatt sitt normale liv, og bebor sporadiske leirsteder i den kjøliggrønne løvskogen. Ikke på grunn av kjærlighet til naturen, ikke av forakt for det menneskelige fellesskapet, men av det man i gamle dager kalte «nerver». Det skal bli klart at det er umulig for ham å føre en vanlig tilværelse. Det er intet rensende eller romantisk med skogen, for Will er ikke utmarka en drøm, men en eneste utvei. Datteren kjenner ingen annen tilværelse.

Juletrær

Før de innhentes av velmenende representanter for storsamfunnet har vi sett far og datter samle regnvann, plukke sopp og spise grønne vekster. Men slik kan man ikke leve med et barn, de tvinges inn i en normaltilværelse på, av alle steder, en juletrefarm. Symbolikken er effektiv: Man temmer de ville trærne, rykker dem opp og pakker dem inn, før de ender opp i stuene hos folk.

Will tæres av det nye, påtvungne medlemskapet i arbeidslivet, og reagerer særlig på lydene fra helikoptrene på farmen. Tom får en svak blomstring i møtet med jevnaldrende i den lokale 4H-foreningen. Gjennom de jomfruelige øynene til far og datter bivåner vi bondesamfunnets egenheter: kaninutstilling og pensjonister i danseoppvisning til sentimental power-rock i det lokale bedehuset. Tom lærer, som fjortenåring, å sykle.

Det blir klart at Leave no Trace er en modningshistorie, akkurat som regissør Debra Graniks forrige film, Winter's Bone (2010). Den gjorde filmstjerne av Jennifer Lawrence, som kjempet for tilværelsen i en nærmest barbarisk fjellbygd.

LES OGSÅ: The Shape of Water er et detaljrikt og ­nyansert stykke filmkunst med ­humanistisk tematikk og ­bibelske ­allusjoner.

Sympatisk

Denne gangen er menneskesynet lysere. Klassikeren Picnic med døden fra 1972 satte standard for hvordan uutdannete landsens-amerikanere skulle portretteres på film. Ja, de fremstilles fortsatt som svinske, innavlede, morderiske, reaksjonære eller dumme, gjerne alt på én gang.

Winter's Bone var en del av denne tradisjonen og tegnet et bilde av innsnødde, autoritære og rusavhengige bygdefolk som for all del kan være realistisk, men det er gledelig at Leave no Trace viser samme type amerikanere fra en sympatisk side. Her er nevenyttighet, livserfaring og bondevett. Også byfolk, de som representer barnevern og andre institusjoner fremstår som menneskelige, som samvittighetsfulle individer som gjør en vanskelig jobb.

Mangesidig

Det som sies i filmen, både mellom far og datter og resten av persongalleriet, handler om praktiske ting. Setningene er informative og konkrete, her er lite poetisk tvetydighet. Ute i skogen består lydbildet av insekter og fugler, naturlyder som etter hvert gir plass til urolige strykeinstrumenter.

Glimt av grimme industrilandskap setter kontrasten til skogen, når vi og hovedpersonene møter den igjen. Grønt løvverk, lyden av duskregn og enorme trær, knakende i vinden, denne gangen kaldere og mer truende.

Leave no Trace er basert på Peter Rocks roman My Abandonment og er forbilledlig løsrevet fra standardisert og forutsigbar fortellerstil. Vi henger etter hovedpersonene og deres opplevelser uten å ane hvor veien går videre eller hva de tenker. Det gir en mangesidig filmopplevelse: Historien er spesifikk og generell, tankevekkende og hjerteskjærende, opphøyd og virkelighetsnær. Den er stor og episk, liten og lavmælt, vakker og alminnelig – utsøkt og nyansert utført av regissør, fotograf og skuespillere.