Svært lovende møte med ny KORK-dirigent

Sjefdirigentskifte er en skummel øvelse, det kan være «kjærlighet ved første blikk», men så daler det. Orkesteret kan like den nye, men publikum – vi – kjenner at sjefens overtalelsesevne ikke nødvendigvis kler pressemeldingens utropstegn. I etterkant av det vi hørte tirsdagskvelden, er det grunn til glede – orkesteret spilte musikken lys levende og et entusiastisk publikum lyttet den lys levende: Haydn, Dvorak, Svendsen, Halvorsen og Prokofiev. Et «ydmykt» program uten for store ord og med tydelig signal – han vil hente fram det norske (som har hatt tynne kår for eksempel i Oslo-filharmonien de siste årene) og sidestille det med det sentraleuropeiske uttrykket. I motsetning til Oslo-filharmonien, som med sin nye dirigent Klaus Mäkelä, slo på den store tromma med Mahlers første symfoni forrige uke – det var en nokså prosaisk opplevelse.

Glimt i øyet

Musikk må være erfaring av liv, om den skal lykkes. Slik låt det tirsdagskvelden, det var som om den spilte seg selv, og det gjorde den naturligvis ikke – det lå grundig arbeid bak, da sitter en ikke og tenker på all verdens ting, dagdrømmer seg vekk fra alt og først og fremst ingenting. Haydns symfoni nr. 100 (Militærsymfonien) for eksempel, hvor de knusende vakre passasjene var entusiastisk sprudlende og slett ikke (som så ofte) spilt i stykker av janitsjar- og fanfare-avdelingen. Spontant, sprelsk spill med haydnsk glimt i øyet, overraskelsenes mann i den gamle musikken, hele tiden – er du konsentrert om ett sted, er han plutselig et annet sted. Omtrent sånn var det.