Mahler smalt i veggene

Orkesterets unge, entusiastiske, nye sjef, finske Klaus Mäkelä, puslet ikke akkurat av gårde – Mahlers melankolskvakre første symfoni, hvor han utforsker naturens gjerninger, snur og vender på dem, inkludert svære utladninger og hviskende skjønnhet, åpnet sesongen. Det er munnfull.

Litt prosaisk

Så hvor landet det? Påfallende prosaisk, vil jeg si, litt til hverdags. Den mytiske innledningen, som kan være sensuell og dvelende ved en framførelse av de eldre, godt erfarne dirigentene, og som har det med å smyge seg inn under stolene som en anelse, var såre rett på og uten den atmosfæren som er der for å åpne sinnets forventninger. Først i tredje sats med den berømte Fader Jakob i moll på kontrabass, åpnet det seg. Det er noe av det mest berørende jeg har hørt av slaget, et basspill som noen få sekunder og med en lydhørhet og nesten sjenert tone, åpnet for det såre hos Mahler og satte sistesatsen i et annet lys enn de to første. Hele satsen var avmålt undrende, bevegende og med myndig messingspill, ikke minst. Men, altså, i litt for stor grad var Mahlers såre nødvendige, indre og ytre fleksibilitet fraværende – en Mahler uten kan fort gi kritikerne, som mener/mente i samtiden at han skrev vulgær og banalt «folkelig» musikk, rett. Og det vil vi ikke ha noe av.