Anmeldelser

Mahler smalt i veggene

Det var en selsom – i betydning unektelig rar – opplevelse med 200 koronasikre i salen og 100 på scenen da Oslo Filharmoniske Orkester åpnet for publikum denne uka. Men låt gjorde det – så det smalt i veggene.

Orkesterets unge, entusiastiske, nye sjef, finske Klaus Mäkelä, puslet ikke akkurat av gårde – Mahlers melankolskvakre første symfoni, hvor han utforsker naturens gjerninger, snur og vender på dem, inkludert svære utladninger og hviskende skjønnhet, åpnet sesongen. Det er munnfull.

Litt prosaisk

Så hvor landet det? Påfallende prosaisk, vil jeg si, litt til hverdags. Den mytiske innledningen, som kan være sensuell og dvelende ved en framførelse av de eldre, godt erfarne dirigentene, og som har det med å smyge seg inn under stolene som en anelse, var såre rett på og uten den atmosfæren som er der for å åpne sinnets forventninger. Først i tredje sats med den berømte Fader Jakob i moll på kontrabass, åpnet det seg. Det er noe av det mest berørende jeg har hørt av slaget, et basspill som noen få sekunder og med en lydhørhet og nesten sjenert tone, åpnet for det såre hos Mahler og satte sistesatsen i et annet lys enn de to første. Hele satsen var avmålt undrende, bevegende og med myndig messingspill, ikke minst. Men, altså, i litt for stor grad var Mahlers såre nødvendige, indre og ytre fleksibilitet fraværende – en Mahler uten kan fort gi kritikerne, som mener/mente i samtiden at han skrev vulgær og banalt «folkelig» musikk, rett. Og det vil vi ikke ha noe av.

Akustikken falt sammen

Den skrelte situasjonen må ta noe av skylda, ikke minst at de kraftigste utladningene - og ikke bare de, engang - skar smertefullt i ørene, det er klart at en svær sal uten folk klinger hardere enn når det bokstavelig talt er et teppe av klær og folk der. Og så skal det for all del sies på toppen av det hele: Hvis de fineste, mest nærgående og sansende partiene vi hørte fra orkester og dirigent denne uka, gjelder som målestokk og at dette er Mäkäles sjels egentlige grunnvann, har vi ting å se fram til.

Lytterens øre

Lytteren har naturligvis sitt eget øre og sin egen opplevelse. Og sine egne «krav». Men det private kan aldri begrunnes allment, og det irrasjonelle kan slett ikke begrunnes. Begrepet kunstnerisk kvalitet kan ikke uten videre innhegnes bak det private eller arkiveres under ufornuft. Kvaliteten forenes ofte i noe det ikke alltid er nødvendig å snakke høyt om, det gjenkjennes bare: Behovet for det «usagte», musikkens fortreffelige egenskap. Det er disse ukjente inngangene, som gjør at det ikke bare blir en fottur i forutsigelig terreng hvor vi er pavlovske hunder alle sammen, og leter etter det som stryker oss med hårene.

Skummel ro

Mäkelä lover gledelig mange bestilte verker denne sesongen - fortsetter det som det begynte med den finske komponisten Sauli Zinovjevs Wiegenlied (voggesang) med etterklang av Brahms kjente tilsvarende, ligger lista høyt: En «her-skapes-jorden-og-verden-musikk» - jorden blir til jorderike, de formløse massene eser ut av kratrene og blir til former, flyter og manifesterer seg, forsiktig, i en slags hildring i bulderet, begynner det å ligne en salme, som Ole Paus synger om – nei, ei voggevise, ei litt vridd ei, foreløpig. En forvridd en. Og over det hele syder en skummel ro, den slags vi aner hører urgrunnen til. Et kort mesterverk, et levd lydvelde på bare elleve minutter.

Godt med levende

Oslo Filharmoniske Orkester har på ingen måte holdt siesta de siste par månedene, de har spilt for 400.000 seere/hørere på nett (blant annet ofo.no, facebook, youtube og TV-kanalen Norway live), info om alle konsertene på Facebook og Instagram fikk en rekkevidde på 2,7 millioner. Så får vi se hva koronaen vil oss, foreløpig holder orkesteret hodet høyt med konserter framover – neste uke spilles Sibelius 6. og 7. symfoni, uka deretter er det Mozart. Godt var det å høre levende musikk igjen. Og forresten – strålende, velopplagt orkesterspill, men det er jo selvsagt.

LES OGSÅ: Klassisk musikk skal ikke «forstås», sier Oslo-Filharmoniens Klaus Mäkelä

LES OGSÅ: Nick Cave viser til nåden i sin kritikk av «cancel culture»

---

Konsert klassisk

  • Mahlers Symfoni nr. 1 og Sauli Zinovjevs Wiegenlied.
  • Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Klaus Mäkelä
  • Oslo Konserthus

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser