Suveren sakprosa

I det siste har det gått en interessant debatt om det norske essayet. I Vinduet 3/2015 kritiserer journalist og forfatter Morten Strøksnes det norske essayet for å være introvert og metalitterært. Det vender seg inn mot bøkene og da særlig skjønnlitteraturen, ikke utover mot samtiden og verden.

Essayistene skriver bare om bøker de har lest, og om andres lesninger av de samme bøkene. Kamp­sonen er for snever, og sjangeren «lever­ ofte i en beskyttet boble av interne referanser, som på det verste kan virke som skjulte søknader til amanuensisstillinger ved en høyskole eller et universitet», som Strøksnes skriver.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, men diskusjonen har vært saklig. Strøksnes' artikkel er verdt et besøk, han treffer spikeren på hodet. Min kritikk av Henning Hagerups seneste essaysamling i avisen for noen uker siden samsvarer med Strøksnes' analyser.

Opptakt

Om du nå skulle lure på Strøksnes’ egen essayistikk, skulle man tro at hans startinnlegg i debatten var iscenesatt ned til minste detalj. For hva skjer?

Nå, bare noen uker senere, kommer Strøksnes' egen bok, Havboka.­ Hva gjør Strøksnes her? Han viser hvordan ­essayet kan utvide vår forståelse av fortid og samtid, og pakke ut verden.

LES OGSÅ: De beste krigsbøkene er kåret

Hans innlegg i Vinduet var en fantastisk opptakt til den nye boken. Forlaget må gråte av ­glede.

Bokens ledemotiv er jakten på håkjerringa, denne haien som kan bli åtte meter lang og over ett tonn tung. Strøksnes drar nordover, fire ganger, og havner på den lille øya Skrova i Vestfjorden der hans venn Hugo bor deler av året.

Vi følger Hugo og Morten i alle de ulike forberedelsene. Store deler av boken er de på havet og både dupper av og opp og ned, mens fiskeredskapene deres romsterer blindt nede i dypet.

Avstikkere

Er dette da en utadvendt essayistikk? Ja, for Strøksnes tar avstikkere i ett eneste banka kjør, til gamle kart, til båtbyggerkunsten, til havets mange organismer og mysterier, til fiskerienes historie, til fiskeskrøner, fiskeredskap, kunsten å bygge fyrtårn, lage tran, til vind og værtyper, til Golfstrømmen, fortidige myter om havet, til norsk kystkultur, flora og fauna, byggeskikker og alt som reker hans vei.

LES OGSÅ: Jakter på fortellinger fra det muslimske Norge

Alt er havrelatert, og Strøksnes er den mest erfarne los. Som en tekstlig Golfstrøm driver boken leseren avgårde, helt trygg på at alt Strøksnes tar i, blir til stor litteratur.

Bare de to mennenes jakt på den store håkjerringa er mer enn fengslende nok i seg selv, og binder de 303 sidene sammen i spenning.

Får de dette gale dypvannsmonsteret på kroken til slutt, eller ikke?! Strøksnes kunne lagt på 303 sider til: Jeg hadde slukt agnet rått.

Kjappe skifter

Metoden hans er enkel, for den som behersker den: Han har kjappe skifter i teksten, det skjer noe hele tiden. Nå er vi på fiske, plutselig er vi langt inne i vitenskapens gradvise avdekking av livet i havet, vips så er vi på et gammelt europeisk kart, så i antikk havmytologi. Hans kunnskaper er enorme, og han skriver med et stort overskudd.

Selv om faktaopplysningene er massive, blir teksten aldri tung. I tillegg skildrer han naturen direkte, velsignet fritt for adjektiver som feller smaksdommer (for eksempel «vakkert» eller «skjønt»). Naturens uttrykk er nok i seg selv, Strøksnes trenger bare å åpne øynene, registrere og spisse blyanten.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Forfatterens inntrykksømhet og rike prosa maler naturen for øynene på oss, uten unødig og fiks språkornamentering. Slik viser han oss at havets virkelighet overgår fiksjonen, som for eksempel når han skildrer en blekksprut som kan skyte ut blekkskyer som har samme kroppsform som dem selv, og som kan lyse av glødende partikler.

Besjeling

Et annet grep er at Strøksnes lar oss bli kjent med omgivelsene ved harde fakta om topografi, vind og vær, sol og strømmer, hval og skrei, som han kjapt veksler med en hyppig bruk av besjeling der natur, bygninger og dyr får menneskelige egenskaper.

Slik gir han teksten liv. Omgivelsene kommer nær leseren gjennom den veldrevne skribenten: Havet skildres som en listig jeger, som «slikker seg rundt munnen» som «universets sjel», iboende et «kaldt raseri».

Bygningene på Skrova «puster med vind og vær» og «stønner» i stormen. Fyrtårnet er somme tider en «tynn, streng person iført genser» (henspiller på de to hvite stripene på det rustrøde tårnet).

LES OGSÅ: – Prisen til Fosse er ein seier for nynorsken

Effekten er litterær, og boken grenser mot skjønnlitteraturen, selv om jeg ærlig talt ikke tror det finnes den samtidige, norske roman som overgår det språklige nivået i denne sakprosaboken.

Sakprosaen kan selvsagt låne hemningsløst fra skjønnlitteraturens verktøykasse, noe Strøksnes viser på en forbløffende måte, som her: «En propell som går og går, og en dyp, roterende lyd. To menn i en liten båt, aldri sikre på hva de møter ute på havet eller trekker opp fra avgrunnen, under smeltende stjerner og elektriske fullmåner, der brottsjø og brenning angriper holmene som hysteriske flokker med kveg, og fyrtårnets sinnssyke øye aldri slipper oss av syne.»

Jeg vet ikke om noen i Norge som skriver så god sakprosa som Strøksnes gjør det i Havboka. Boken er fullstendig uten lyte. Strøksnes' visdom om livet i havet er uten ende, og pakket inn i det klareste bokmål.

Boken er en oppvisning i essayistikk, og vil leses og huskes i lang tid.

Eskil Skjeldal

anmeldelse@vl.no