Støykunst mellom hat og håp

«Det motsatte av hat er ikke kjærlighet, men håp», sier Emma Holten fra scenen. Den danske feministen iscenesatte sin egen serie med nakenbilder etter at bilder av henne ble hacket og spredt på nettet. På scenen i Cornerteateret i Bergen, står også Yosef Johannes som tegner The Urban Legend, og den kanadiske ambassadøren i Norge, Artur Wilczynski.

De deltar alle på forestillingen Landscape of Hate, som kombinerer paneldebatt med konsertfremførelse av elektronisk støy-kunst, ledet av ordstyrer Vivek Venkatesh. Målet han har satt seg er å utvide den offentlige samtalen, å gjøre hatet som springer frem på sosiale medier mindre truende, og å skape håp om forståelse på tvers av de virtuelle veggene som isolerer oss fra hverandre.

Publikum ligger

Et middel på veien mot målet er å bringe debatten inn på kunstscenen, og å la kunsten speile debatten etterpå – dissekere den, parodiere den, og vinke tilbake til meningsutvekslingen som nettopp har funnet sted. De tre inviterte paneldeltakerne forteller først om sine egne møter med stigma og fordommer, før de på luftig, om ikke svulstig vis halvt utfordrer hverandre, halvt støtter hverandre i kampen mot det uhåndgripelige netthatet.

Cornerteateret er knapt halvfullt, det er Festspill-vær i Bergen, det blomstrer overalt og bergenserne er kanskje mer opptatt av å nyte sine få sommerkvelder enn å dra på elektronisk improvisasjonskonsert. Det er ingen stoler i salen, publikum sitter, og etter hvert ligger, på det sorte gulvet.

Utenfor salen henger det plansjer fra Yosef Johannes' serie om den afrikanske superhelten Malcolm Tzegai Madiba – The Urban Legend. Madiba er det afrikanske navnet for Mandela, og Madiba skal gi afrikanske barn en positiv rollemodell – uten superkrefter, men med sosial rettferdighet som både middel og mål på sine oppdrag.

LES OGSÅ: Vinge og Müller i dårekisten

Fraser

Inne i salen står paneldeltakerne på gulvet foran miksepultene, og utsagnene får en nesten filmatisk kvalitet mot bakteppet av langsomme akkord- og melodilinjer som strømmer ut fra høyttalerne, mikset av en av forestillingens mange DJ-er. Det er utrolig hvordan et ganske platt utsagn om at vi må tåle uenighet får en egen tyngde når det settes musikk til.

Følsomheten musikken tilfører, kompenserer for at debattdeltakerne tilsynelatende prøver om å snakke om alle sosiale problemer under ett, uten egentlig å få sagt så mye. Rasisme, feminisme, seksualitet, identitet og tilhørighet er fraser som drypper inn i samtalen med påfallende letthet, og som likevel oppleves overraskende interessante mot det døsige lydlandskapet.

Bare spørsmål?

Venkatesh griper ordet og sier at hat er en vakker følelse. Når han blir spurt om hva han mener med dette, svarer han at hatet han har kjent etter at han mistet et familiemedlem i et terrorangrep har blitt retningsgivende for det han har gjort siden.

I det minste tror jeg det er det han sier, for han er skuffende vag når han snakker om hvordan endring skal skje – med tanke på å ha satt i gang dette forestillingskonseptet med mål om å motvirke netthat. Men kanskje tenker han at jobben er gjort i det han har stilt spørsmålet?

Hvis jeg legger godviljen til, forstår jeg Venkateshs budskap som en oppfordring om at vi må slappe litt mer av, på tross av netthat og annen ondskap. At følelsene i seg selv verken er gode eller onde, men emosjonelle topp- og bunnpunkter i vår sosiale verden. Og at også «dårlige» følelser, som hat og sinne, kan virke inspirerende hvis vi forstår kraften i dem. Her tror jeg han er inne på noe ganske viktig. Noe av det som polariserer er jo at hardt møtes med hardt, hat med hat, i stedet for at motstanden møtes som en kraft som også kan være kime til noe godt.

Det er derfor Holtens påstand om at håpet er hatets motsats så spennende. Hat og sinne uten håp er overveldende og mørkt. Men med håp kan hatet leges, og raseriet bli en endrende kraft.

Konserten

Etter at paneldebatten avsluttes, blir rommet mørklagt og konserten begynner. To skjermer viser blafrende bilder og videoer, med gjentakende setninger, som «I wish you would die», «I wish all the giraffes in the world had AIDS» og andre mer fragmenterte setninger som jeg ikke får grep om før de forsvinner fra lerretet.

Bilder av Hitler, Vermeers Pike mer perleøredobb, Kevin Spacey, Stalin og drøssevis av andre figurer dukker opp og forsvinner igjen i økende tempo.

Bildene på skjermene kolliderer, jeg vet ikke helt hvor jeg skal se. Etter hvert gir jeg opp å følge med, og glir inn i en passiv, nummen tilstand der både lyd- og synssans er fullstendig utmanøvrert. Jeg prøver å finne en mening i det, men gir opp – og det er egentlig ganske befriende bare å gi seg hen til forvirringen.

For pyntelig

Etterpå er jeg ør i hodet, og nummen på en ganske tilfredsstillende måte. Det er vanskelig å få øye på hva selve meningen med forestillingen var, annet enn at den var støyete, skitten og upolert. Det opplevdes mer som en intellektuell øvelse fra utøverne, enn som et verk som skulle gi noe bestemt til lytterne.

Kanskje skulle det høye tempoet speile hvor raskt ting skjer på nettet, eller hvor passiviserte vi blir av alt som skjer på sosiale medier? Tross gode intensjoner kjenner jeg på tvilen om hva kunsten egentlig kan by på i samfunnsdebatten. Skal den tilføre noe, tror jeg den må stige frem fra miksepulten og ut av innstuderte fraser om sosial rettferdighet. For Landscape of Hate ble, all sin uskjønnhet til tross, for pen og pyntelig.