Film

Stort, men lite «trolsk»

Hovedpersonene i Troll - Kongens hale er tettere på alskens popkornbarnefilmer enn Kittelsen og Werenskiold. Filmen, en av Norges dyreste, har like fullt en egen identitet.

«Farlige», «dumme», «onde», «underjordiske», «stygge», «antisosiale», er bare noen av adjektivene om troll man finner hos Store norske leksikon og Wikipedia. Skapningene finnes i norrøn mytologi og er omtalt som mangehodede monstre i Edda. Etter kristningen av Norge fikk de en rolle som demoner. Senere, særlig sementert av Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger, er de beskrevet mer romantisk, som noe naturskapt, sendrektig og med lite selvbevissthet. I dag brukes trollstempelet på anonyme bråkmakere på internett. Fremstillingenes viktigste fellestrekk er, for å underdrive det med et moderne uttrykk; høysensitivitet overfor dagslys.

LES OGSÅ: Her er 2018s filmfavoritter fra Vårt Land.

Velfriserte smurfer

Å sprekke i sola er muligens den eneste egenskapen hos sjarmørene i Troll - Kongens hale som er rotfast i den kollektive oppfatningen av disse eventyrfigurene. En forpustet og sukkergira åpningssekvens gjør det umiddelbart klart at disse trollene verken er sendrektige eller naturskapte: de konkurrerer i hurtighet og smidighet og bor i byer. De har hale og underbitt, men minner mer om velfriserte smurfer enn om noe Kittelsen eller Werenskiold kunne ha malt.

Geografien er oftere gold steinørken enn tung og disig barskog. Som hos Tolkien og det populære Nintendo-spillet Zelda, bor rollefigurene i trær. Hovedpersonen er en friskus med pannebånd, sprettert, sveis fra japansk populærkultur og Justin Bieber-trekk. Det føles ikke særlig «trolsk», særlig ikke når trollene driver med fargerik trylling.

LES OGSÅ: Norges første barnefilm om krigen er under innspilling. – På tide, sier filmviter Søren Birkvad.

Dyr og internasjonal

Troll - kongens hale er et kostbart prosjekt det har tatt over et tiår å ferdigstille, mange finansiører fra mange land har vært involvert i ideen som ble unnfanget på Hamar. I et intervju på NRK P2 tidligere i måneden, la ikke debuterende regissør Kristian Kamp og hans partnere i Fabelaktiv (tidligere eid av Norsk Tipping) skjul på at produksjonen har vært krevende og full av feilskjær. Listen over produsenter rommer norske, franske, britiske, kinesiske og amerikanske navn. Som første norske film er Troll - Kongens hale godkjent for visning i det som tegner til å bli verdens største filmmarked; Kina. Neste år er den blant 33 utenlandske filmer som har kommet gjennom landets sensurorgan og fått kinodistribusjon. Det kan lønne seg å ha kinesere som produsenter.

Ambisjonene er altså å lage en moderne, internasjonalt orientert barnefilm snarere enn å tilfredsstille norske folklore-purister. Her er mange standardvirkemidler og tyvlån: Ringenes Herre-aktig musikk (med obligatoriske vink til Dovregubbens hall), mjødhaller à la Game of Thrones, og søte figurer som kyles hylende gjennom luften, akkurat som i absolutt alle amerikanske kommersielle animasjonsfilmer for barn. Det er lite «undring» og rolig oppbygning, men full baluba fra første sekund.

LES OGSÅ: Trilogien om Flåklypa avsluttes på morsomt og verdig vis med å verne om skaperverket og gjøre narr av norsk nasjonalisme.

Identitet på innlandsmål

Noe av det svakeste med den helnorske produksjonen Askeladden – I Dovregubbens hall (2016) var den lemfeldige forvaltningen av hjemlig kulturarv. Figurene var fra eventyrene, men påfallende mange handlingselementer (sirener, labyrinter, monstre som måtte bekjempes med speil) var hentet fra gresk mytologi. Til tross for sine barnefilmkonvensjoner og manglende forankring i folkeeventyrene har Troll - Kongens hale langt mer av en egen identitet. Det møysommelige og kostbare prosjektet makter nemlig å fremstå som spontant, ja kvikt, i sin detaljrikdom. Det er slett ingen selvfølge i slike filmer.

Morsomhetene fra historiens comic relief – et tohodet troll med alvorlig personlighetsforstyrrelse virker impulsive, bruken av ulike norske dialekter, særlig hovedpersonens sindige innlandsmål, er et godt grep, og man tar seg i å humre av den friske mengden raping og andre kroppsfunksjoner og ikke minst nærværet til en svensk servitør. Den velprøvde handlingen er ikke uengasjerende.

Det gror ingen mose på disse «trollene», det er nesten litt forfriskende.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film