Stille møte med nær fortid

Sjå, eg kjem snart! er en stor bok med fotografier av bedehus. ­Nesten alle er tatt inne i husene, og de aller fleste viser ikke bare hus, men hele ­bedehuskulturen i endring – og i forfall. I et kort essay i det vesle tekstheftet som følger med boken – underlig nok: Hvorfor er ikke tekstene ­kommet med mellom permene? – ­forteller fotografen, Vårt Lands Erlend Berge, om nettopp dette utgangspunktet.

Han besøkte Søreide bedehus i Bergen like etter at det var blitt solgt til Den russisk-­ortodokse kirken, men frem­deles hang ­bildet av en blond Jesus på ­veggen ­under et sitat fra Johannes' åpen­baring: «Sjå, eg kjem snart.» Nå var ­setningen ikke lenger et ­varsel om tilbake­komst, men om en ­annen fremtid i anmarsj, en ­epoke der ­bedehuskristendommen ­ville bli borte. Slik leser jeg i hvert fall ­Berges bruk av ­denne ­lille ­hendelsen som ­begynnelsen på en reise landet rundt for å foto­grafere og dokumentere en ­døende del av den norske ­historien.

LES OGSÅ: Bedehusfoto fikk pris i Årets bilde

Forfall og forventning

Det er blitt en svært vakker utgivelse. Noe av det helt usedvanlige ved boken er dens store taushet, på to plan. For det første dette at den så å si ikke inneholder annen tekst enn angivelsene av hvor fotografiene er tatt og de mottoene og bibelsitatene som finnes i bildene selv. For det andre at tekstene – Berges introduksjon, en kort, fin artikkel av Alf Kjetil Walgermo og en novelle av Gaute Heivoll, «Den lange veien hjem» – ikke er med i boken, men er plassert i dette rare lille heftet, slik at ­boken selv slipper å si noe. Den bare viser frem bildene.

Men bildene er altså ­ganske fascinerende, og de har den kompleksiteten i seg som Berge selv spenner ut i det han ­skriver: her er det forfall og forventning, kaos og orden, mild komikk og eksotiske paradokser.

Ofte kan Berges ­fotografier minne om Rune Johansens 
bilder av ­burleske norske hjem, de har noe av den samme ­fryden ved sammenstillinger av ting og ved vegger og vinduer som ­horisonter. Men bedehus-
bildene er avdempede på en ­annen måte, liksom engstelige for å ta for hardt i sine skjøre motiver.

LES OGSÅ: Disse låste opp bedehusene for Erlend Berge

Levd liv

Et gjennomgangsmotiv er i mine øyne hvordan bedehusrommenes strenge symmetri løses opp av tiden som går og livet som er levd der. Berge fotograferer som ­oftest inne, med kameraet rettet rett frem mot taler- eller preke­stolen. Vanligvis har det opprinnelig vært en strategi her, en ordning av rommet slik at ­taleren har vært dets kraftfelt. Men nå, da rommene er ­tomme, ser vi igjen og igjen hvordan ­deres orden har vært skjør.

Stolene som reiser seg fra sine stålbeinte stabler, orgler og lamper, bilder i ujevne høyder, buktende ledninger og falmede lerreter, stikkontakter som aldri befinner seg der de skal. Det er som om tingene selv gjør opprør etter at menneskene har gått. Til slutt er det dem som blir ­stående igjen og protestere alene og uten stemme.

En racerbilsimulator

Mye blir vittig. Rammen rundt ­teksten «Vår Gud han er så fast en borg» over den kaotiske, ­forlatte serveringsluken i Ramfjord bede­hus i Nord-Trøndelag – det store skiltet med ­«Verden for Kristus» og det mindre, ­lenger nede, «Takk at også vi fikk være med», i Fagerholt ­Misjonshus i Akershus – racerbilsimulatoren under brannslukkingsapparatet i Fredheim i Byglandsfjord i Aust-Agder.

Andre bilder dokumenterer den triste tilstanden etter det som ser ut som undergang, når alle de gjenstandene som har vært del av livet på bedehuset, spill, bilder, basargaver, bare er stuet inn i rommene fordi ­ingen mennesker skal være der ­lenger.

LES OGSÅ: Hva ville Hauge sagt til at bedehusfolket i dag bygger egne kirker?

Dekket til fest

Andre sammenstillinger blir mer diskrete tegn på at tiden har gått også mens menighetene har vært til stede: lysestaker og elektriske lamper sammen på prekestolen, salmesykler og hammondorgler skulder ved skulder, symboler både på utviklingen og på en sparsommelig kultur der lite blir kastet. Og så, midt blant alt fraværet av mennesker, er det ­enkelte interiører som har ­beholdt sin stramhet, som er dekket til fest, som lyser av forventning. Det er ennå kaffe som skal drikkes og sanger som skal synges. Det er også glede i bildene.

Kanskje er det nettopp ­gleden som gjør sterkest inntrykk i denne stille, fortrolige billedboken. Mye vitner nok om det som har vært trist og kuet, men det er noe annet og mer som får anerkjennelse i Erlend Berges fotografier, noe som er høytidsstemt og nøysomt, og blidt, fylt av duknakket tillit. Den tilliten er kanskje ugjenkallelig tapt, men den er et vakkert gjensyn.

Anmeldt av Erling Sandmo

anmeldelse@vl.no