Det er Ibsen på sitt mest symboltunge, men vi aner likevel en Tsjekhovsk atmosfære: Mennesker som griper tak i hverandre, uten egentlig å se noen andre enn seg selv. Sårene vi skaper, mer eller mindre uforskyldt, i jakten på et godt liv. Og samtidig komikken – som hele tiden brytes opp mot vemodet og alvoret.