Sterk Ultima-åpning

Anmeldt av Sunniva Thomassen

Det er et trofast og takknemlig publikum som besøker samtidsmusikkfestivalen Ultima i år, korona til tross. Mye er selvfølgelig annerledes enn planlagt. Programmet er endret og sluppet først for en måned siden, de utenlandske gjestene glimrer med sitt fravær, men de norske musikerne bærer til gjengjeld årets åpningskonsert stødig. Uten å nødvendigvis være intendert fra Ultimas side, opplevde jeg et fellestrekk i musikken nettopp som en følge av andre menneskers fravær. En enslig hytte på fjellet en vinternatt, en reise gjennom sjøer med tusen øyer, en trompet som klinger fjernt i tette skoger, snø som nesten visker ut spor på bakken.

Opplevelsen er antagelig formet av min opplevelse av våren 2020 og innadvendtheten som fulgte med – en opplevelse og forutsetning som nødvendigvis også må forme vårt møte med årets Ultima. Åpningstale på video fra komponist og akademiker George Lewis i New York, smakebiter av uferdige prosjekter, filmen om de bolivianske musikerne som strandet på et slott i Tyskland i 84 dager, måten stolene våre fylte den store hallen i sirlig sikk-sakk-mønster. Ultimafestivalen viser at det kan komme noe positivt også ut av en begrensning.

LES OGSÅ: Stavanger Symfoniorkester kan glede seg til høyder etter ansettelsen av den latviske dirigenten Andris Poga fra neste sesong av

Begrensningens kunst

Det Norske Solistkoret med Grete Pedersen i spissen hadde en stor del av æren for at årets åpningskonsert ble så vellykket. Solistkoret imponerte med sin presisjon i lyd og bevegelse i smakebiter av det tverrdisiplinære verket som opprinnelig skulle åpne årets festival, Research Into the Archipelago (Muntendorf & Thiersch). Ikke minst viste koret felles vilje og uttrykk i Ørjan Matres nykomponerte verk Trompeten, Nachts und Untergang. I musikalsk uhygge veksler verket mellom lyriske partier utspilt over fjellformasjoner i kaldt måneskinn, fullt kjør med klokkeklang fra tyske landsbyer, og ujevn vals som munner ut i en romantisk barokk-inspirert koral over tidens undergang.

Verket var komponert spesielt for koret og stjernetrompetisten Tine Thing Helseth – med sin særegne uttrykksfulle klang introduserte Thing Helseth verket alene backstage, med nerve og seighet i de lange solostrekkene fra det fjerne. Koret tok mumlende opp trompetens toner på Mahlersk vis, før akkordene etablerte seg med visse toner fremhevet slik at klangstrukturen i Matres komplekse akkorder plutselig fremsto annerledes enn den gjorde noen sekunder tidligere.

LES OGSÅ: Kraftfull framføring av Wagners Valkyrien i Operaen samme kveld

Litt for pedagogisk

Ensemble Allegria må også løftes frem, med sitt energiske kameratskap og gnistrende spill. Strykeensemblet har samarbeidet tett med Solistkoret de siste årene, og sammen fremførte de Nils Henrik Asheims verk Muohta fra Solistkorets nyeste utgivelse. Verket er inspirert av ulike samiske ord for snø, og viste igjen til fravær av mennesker – spesielt alt det som snøens ulike former og teksturer kan fortelle om hva som var der tidligere: den oversnødde vinterveien, nysnø som nesten dekker fotspor, steder hvor vinden har blåst snøen helt eller delvis bort. Muohta blir et talende lydmaleri av snøen, men evner samtidig å ivareta en kunstnerisk omforming utover kun en ren lydgjengivelse.

Filmen om det bolivianske improvisasjonsorkesteret kom derfor litt abrupt på som avslutning av konserten, og fremsto dessverre mer som et pedagogisk prosjekt enn materiale for en åpningskonsert. Tross en god beslutning om å redusere filmmateriale fra 84 dager til 27 minutter, kunne filmen med fordel vært spart til en annen anledning. Konserten kunne heller munnet ut i stillheten ved snøens formasjoner, i visshet om at utøverne bar åpningen av Ultima 2020 med sitt musikalske nærvær. Men i den store sammenhengen er sånt lite viktig. Vel gjennomført, Ultima!

---

Åpningskonserten til Ultimafestivalen 2020

• Kanonhallen, Oslo, 10. september
• Verk av Muntendorf & Thiersch, Matre og Asheim.
• George Lewis (åpningstale), Tine Thing Helseth (trompet), Ensemble Allegria, Det Norske Solistkor, Grete Pedersen (dirigent), Moo Gyung Kim (danser)

---