Søvndyssende historietime

Det stritter umiddelbart litt i mot. Å skulle overvære tre timer teater om prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen, føles som å skulle nærlese et historisk tilbakelagt kapittel man ikke kan lære mer av. Når den amerikanske dramatikeren J. T. Rogers likevel børster støv av Oslo-avtalen, har han diktet fritt rundt det dokumentariske.

Bruntoner

De faktiske rammene ligger som et bakteppe: Øyeblikket der Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yasir Arafat skriver under Oslo-avtalen utenfor Det Hvite Hus for 26 år siden. På teaterscenen blir vi dratt med inn i forhandlingsrommet i forkant av den historiske hendelsen. Scenograf Jens Sethzman gjør ingen forsøk på å sprite opp stykket, men kler scenen i bruntoner. Her er bord og stoler eneste rekvisitter for bakromsdiplomatiet.

Forhandlingene med Terje Rød-Larsen og Mona Juul i spissen, bidro til å løse en av verdens mest låste konflikter. Forventningene om at det skulle lede til varig fred mellom israelere og palestinere, satte lille Norge på kartet som fredsmeklere, men varte som kjent ikke lenge. I dag er Oslo blitt et skjellsord for mange i Midtøsten, og assosieres i stedet med freden som feilet. Oslo-avtalen har blitt kritisert for at den utsatte de vanskeligste beslutningene.

LES OGSÅ: Historieforsker mener stykket om Oslo-prosessen forteller eventyr om Norges rolle.

Langtekkelig

Teaterstykket setter døra på gløtt inn til de kronglete dialogene i forkant av alt dette. Rogers dikter rundt de følelsesladde kranglene, det ambisiøse håpet, og de famlende forsøkene på å ordlegge seg korrekt når kulturelle og politiske hensyn må tas. Her ligger mye svart komikk. Og med det muligheten til å orke å ta en tre timer lang «historietime» inn over seg. Til å se at mekanismene som trigger oss mennesker ikke nødvendigvis er mer avanserte i internasjonale forhandlinger, enn over kjøkkenbenken hjemme.

Det tilsynelatende tunge temaet til tross, er Oslo underholdningsteater snarere enn teaterkunst. I svenske Stefan Larssons regi faller imidlertid underholdningsbiten i stykket fullstendig igjennom. De mange tilløpene til komikk, forsvinner i en oppsetning som mangler fremdrift, letthet og understatement. Det er som om Larsson forsøker å finne en dybde som ikke er der. Resultatet blir dørgende kjedelig teater.

LES OGSÅ: Oslo ligger tett opp mot virkeligheten, men er ikke bare en heltehistorie, mener hovedrolleinnehaver Preben Hodneland.

Hakkete regi

Oslo har paradoksalt nok aldri blitt satt opp i Norge før, men derimot vunnet høythengende priser i USA og England. Jeg har ikke sett noen av disse oppsetningene, men kan likevel se for meg britiske skuespillere med den tørrvittige understatement-humoren godt under huden, traktere teksten slik den fortjener. Her har de en tradisjon og en skuespiller-stand som behersker denne formen til fingerspissene.

Stykket bringer assosiasjonene til den britiske komiserien «Javel, herr statsråd» som ble en internasjonal hit på 80-tallet, til tross for de knusktørre temaene som ble tatt opp innenfor veggene på statsrådens kontor. I Oslo vanskeliggjør Stefan Larssons hakkete og langsomme regi muligheten til at skuespillerne kan få til timingen og den ironiske snerten denne teksten krever. Etter hvert som oppsetning snegler seg av gårde, føles Oslo-avtalen som et stadig mer traurig og tilbakelagt kapittel i historien.