Uttrykket «straws in the wind» har kanskje ikke noen annen norsk oversettelse enn ­«agner i vinden». Selv om det gjenfinnes i bibelspråket, er nok ordet «agner» noe som ­føles litt fremmedartet ettersom vi
beveger oss mer og mer vekk fra røde NSB-tog gjennom kultur­landskap og modne åkre og inn i en ny Vy-verden. Uansett: På ­engelsk betegner det at man merker de første tegn på forandring i lufta. Først en liten stråbit som treffer kinnet, så flere,­ men ingenting definert ennå, før det samler seg nok til at man våger seg på en formulering om tida man lever i eller det nye som kommer.

Det er en vanskelig disiplin, men også noe vi alle forsiktig eller uten baktanker prøver oss på hele tida: Å si noe fornuftig, samlende om samtida og hva den beveger seg mot. For bare noen få år siden hørte man overalt skråsikre utsagn om albumformatets død og at man i strømmeæraen kun ville interessere seg for ­enkeltlåter igjen, slik det var i populærmusikkens barndom.

Nå er tida

Med tanke på hvor vi befinner oss nå, så kort tid ­etterpå, er det fullt mulig å si at det heller finnes sterke trekk av en stikk motsatt bevegelse i tida. Én ting er at jazzen ser ut til å oppleve fornyet interesse blant unge mennesker. Men selv i sjangere som pop og r’n’b er det de albumløpene som krever at lytteren tar seg tid som virkelig stikker seg ut i 2019. Solanges nye When I Get Home gjør at man nok kan føle seg litt sikrere på det med agnene i vinden og hva de forteller om lyden av 2019 likevel: Dette må være temmelig nært svaret man prøver å formulere.

Årets album er Solange Knowles­ fjerde plate. Det er kanskje vanskelig å unngå sammenligninger med storesøster Beyoncé, men de er også svært forskjellige, med Solanges opprinnelige undergrunnskredibilitet stilt opp mot søsteras megaindustri-posisjon og pop/r’n’b-gloss. Solange fant først formen skikkelig på den forrige plata, A Seat at The ­Table (2016), som ikke bare gikk til nummer 1 på listene, men også etablerte henne som en høyst ­relevant og aktuell
stemme på egne premisser, både musikalsk sett og gjennom tekster som dreide­ seg om blant annet afroamerikansk identitet og rasisme.

Sammensetninger

Det blir fort klart at vi står foran en artist­ som ikke kan beskyldes for å gjenta seg selv når Solange her presenterer i alt 19 spor, hvorav fem er under 32 sekunder lange, ytterligere fem klokker inn på under to minutter, mens resten er mer konvensjonelle i lengde. Det er bare delvis riktig å si at de kortere låtene er mellom­etapper, stikk eller broer­ mellom ordentlige sanger. Man kunne like gjerne­ snu det på hodet, og si at man finner de mest belønnende øyeblikkene i de selv­pålagte
begrensningene og i komprimert storhet i kortlåtene. De kommer som i små lommer eller som glimt av sollys mellom to bygninger i det man passerer dem.

«I can’t be a singular expression of my self/ There’s too many parts, too many spaces, too many manifestations» sier Solange i «Can I Hold The Mic». Og det er kanskje akkurat det som er ­tematikken her, uttrykt i en form som sier akkurat det samme: For det første handler plata mer om drøm, identitet og det personlige denne gangen. Og for det andre gjelder det mangesidige for både jeg-personen i tekstene og tida uttrykket hennes hører hjemme i. Det går fra det ene til det andre gjennom brå kutt og i en stadig skiftende strøm. Med en gang man har fått fot og fotfeste, dyttes man over i neste idé, og dét før man er blitt ferdig med tanken om at «Men hei, var ikke det jeg hørte nå akkurat råmaterialet til en hit?». Om formen også gjenspeiler moderne attention span eller spiller på digitale konsummønstre, skal jeg ikke spekulere for mye i.

Uvanlige veier

Det finnes noen nesten avantgardistiske tråder i en del påkostede r’n’b-produksjon for tida, og det er en velkommen bevegelse i en sjanger­ som også har sine kjedelige­ og konforme sider. Solange og hennes samarbeidspartnere står i front av denne strømningen. Samtidig er det mange gode linjer bakover i dette, og flere av låtene­ ­sender tankene til Aaliyahs­ ­vakre 90-talls neo-soul eller en Brandy på sitt beste.

Et eksempel på den type valg som preger plata finnes allerede i åpningssporet. «Things I Imagine» har alt som skal til for å bli en mer «vanlig» storlåt. Men fordi teksten i første del bare ­utgjøres av ordene «I saw things I imagined» igjen og igjen over et Rhodes-­piano med virvlende synth på toppen, blir vi i stedet sittende og fokusere på hvordan Solange endrer trykk og frasering i setningen underveis. ­Fascinerende greier.

Min eneste innvending er at noen spor på albumet trår vannet litt, som man sier, hvor en vamp går og går uten å komme så mye av flekken. Men i og med at ­låtene kommer rett på hverandre uten opphold, bidrar det selvsagt også iblant til å skyte neste idé ut av startblokkene på tilsvarende overraskende vis. Dessuten kan man alltids gå over tromme­avdelingen og fordype seg i den litt imens, eller følge en av de mange linjene i produksjonen.­ Det er alltid mye å finne her, også i samplingene, som blant annet henter stoffet sitt fra 60s-bandet Rotary Connection (Minnie Ripertons band) og dermed Solanges psych soul-røtter.

LES OGSÅ: Et tydelig, lavmelt sinne

Til slutt: et forord:

Plata er, helt i tråd med den personlige vinklingen den har, også full av referanser man kanskje ikke umiddelbart skjønner og kjenner, for eksempel til gatestubber i Solanges hjemby Houston. Men det skal jo heldigvis enormt mye til for at man føler seg fremmedgjort overfor musikk på grunn av slike ting. Tvert imot er det mye av attraksjonen, akkurat som man kan ikke må lese seg gjennom et akademisk forord fullt av fotnoter for å kunne leve seg inn i byens miljøer eller stemninger i en bok som Dubliners av James Joyce. Det er generøst lagt opp sånn sett.

Det er i det hele tatt ingenting i denne musikken som vil gjøre seg vanskelig, utover dette at den fordrer at man tar seg tid til hele albumopplevelsen, i alle fall om man skal ha maks ut av den. Utover det er det først og fremst en rik produksjon og et innblikk i Solanges interessante verden. Grunnstudiene av den begynner egentlig bare man trykker .