Ordet er en bikube

Yukels bok er den andre av sju bøker som til sammen utgjør Edmond Jabès' hovedverk Spørsmålenes bok, utgitt mellom 1963 og 1973. Verket ble påbegynt i etterkant av at Jabès – sammen med de fleste av Egypts jøder – ble tvunget i eksil under Suezkrisen i 1957. Det ble naturlig for Jabès å bosette seg i Paris, da han hadde franskspråklig utdannelse fra Kairos beste skoler, og publiserte på fransk allerede på 30-tallet. Han skrev flittig brev til andre franske poeter mens han bodde i Egypt, og hadde mange av datidens store navn i sin omgangskrets, blant andre Emmanuel Levinas, Paul Celan og Jacques Derrida, hvorav sistnevnte erklærte Jabès for å være en av de største dikterne i det 20- århundre. Det faktum at det er snart tretti år siden han gikk bort, og at han er vanskelig å oversette, har gjort ham mindre navngjeten enn han fortjener.

Den forrige delen av sjubindsverket ble utgitt på norsk så langt tilbake som i 1992, da også i Wera Sæthers gjendiktning. Så ja, både rettferdighetens og kanoniseringens kverner maler langsomt – for jeg slutter meg til Derrida: Spørsmålenes bok er av det 20. århundrets store klassikere, og det er derfor en stor og gledelig nyhet for alle lesehester at Nordsjøforlaget har tatt opp tråden igjen med Yukels bok. For Edmond Jabès var en av dem som lyktes i å finne et adekvat svar på etterkrigslitteraturens mest brennende spørsmål: hvordan skrive etter holocaust?

Jødisk visdom

Noe upresist har Jabès blitt assosiert med den surrealistiske bevegelsen, selv om det er ingenting surrealistisk ved forfatterskapet, utover at hans bøker er åpne, flerstemmige og spørrende. Dette kan man likevel si om mange bøker fra modernismens glansdager. Utfordringene i Yukels bok ligger på to plan, det ene er den svært fortettede og storslagne metaforikken, det andre har med bokens hybride form å gjøre: Yukels bok består av like deler poesi, fortelling, dialoger og aforismer, og bør ikke leses i ett jafs. Den tjener på å ligge fremme i månedsvis og leses dryppvis.

For Jabès' stil er ikke bare kunstnerisk ambisiøs. Dette er litteratur som strekker seg ut av det kunstneriske og inn i det åndelige. Yukels bok har langt flere likhetstrekk med den jødiske visdomslitteraturen, slik en norsk leser kjenner den fra bøkene i det gamle testamentet: salmene, forkynneren og høysangen. Andre forgjengere til Yukels bok er å finne i den utvidede jødiske kanon: som for eksempel den kabbalistiske klassikeren Zohar – stråleglansens bok, eller de muntlige, hasidiske legendene.

Fortvilelse

Hovedpersonen i Yukels bok er Jabès alter ego Yukel Serafi. Hans stemme får stadig selskap av en mengde andre stemmer, hvorav de mest fremtredende er Sara, overleveren, samt et gjenkommende kor av ulike fiktive rabbinere. Saras dagbok står for den umiddelbare og fortvilte stemmen: «Jeg vil ikke skrive noe som helst om det jeg har sett … Jeg vil ikke skrive om menneskets brutalitet og det misbrukte ordet …».

Rabbinerne, på sin side, snakker tidløst og fortettet. Deres nærvær i teksten kommer i form av kryptiske og poetiske utsagn som iblant lyser opp teksten som lyn – som den oppdiktede rabbi Anod sier: «Himmelen drømmer om å føye en stjerne til universet, jorden om at dens bergarter skal gløde». Andre ganger er det Jabès selv som tar over og snakker til sin egen hovedperson, sin leser og til seg selv samtidig: «Da kunne du bli reddet av ditt eget skrik, slik fuglen blir reddet av å slå ut vingene». Skjønnheten i poesien utfordres og utvides av de hjerteskjærende erfaringene som boken formidler, knyttet til jødisk historie og identitet – spesifikt de opplevelsene som jødene gjerne hadde sluppet om de hadde fått lov: eksil, forfølgelse, flukt, fremmedhet.

Levende ord

Som kontrast til det ufrivillige, det pådyttede, det stigmatiske plasserer Jabès ordet med stor O, Boken med stor B, som til stadighet diktes om av alle stemmene i koret, slik at Boken blir mer enn en bok. Den er et myldrende bilde på hele menneskets eksistens – «Og Yukel sier://Det eneste vi eier er ordet». Boken er den formbare delen av tilværelsen, og den delen av livet som ikke ødelegges av all smerten.

Jabès «Ord» er da også mer enn et ord: «Et ord er først og fremst en bikube, deretter ett navn». Igjen denne insisteringen på å være flere, mange, som en redning for den enkelte. Yukel får aldri fred for sin identitet, men finner heller ikke svar andre steder enn i den stadig voksende, levende, snakkende Boken. Og det er i tankene omkring Boken og Ordet at Jabès sprenger seg ut av skjønnlitteraturen og inn i det åndelige.

Jabès er for henvendt mot hverdagen og nået til å kalles profetisk, men formulerer likevel tanker omkring Guds eksistens som griper inn i teologien: «Stillhet er støyens kjerne; det er derfor Gud, som er hard stillhet, ikke kan høres, men må godtas. Som fargene på frukten i treets skiftende tider».

Det Gud ikke er

Jabès teologi er løselig forbundet med teologien av det slaget som kalles apofatisk, eller som den noe illevarslende kalles på norsk: negativ teologi. Den kan lettest beskrives som et språk som konstant modifiserer og utvider seg selv til det ankommer grensen for hva grammatikken kan bære. Tatt til sin ytterste konsekvens må det apofatiske språket fokusere på hva Gud IKKE er, og hva språket IKKE er i stand til. Jabès bedriver likevel ingen selvrelativiserende postmoderne «bruddets estetikk» – Han kan si at «Boken overlever boken», men han går aldri så langt som til å si at Boken ikke er en bok.

Hos Jabès muliggjør det apofatiske språket en mellomtilstand der menneske og Gud kan nærme seg hverandre, i en gjensidighet som rokker ved forestillingen om en utilnærmelig og allmektig Gud: «Yukel, fortell oss om kroppen og sjelen, om mennesket og Gud som vi ikke kan forestille oss uten hverandre, noe som får oss til å tenke at de er til gjennom hverandre, og at de veksler mellom å være oppvåkning og dagens slutt … ». I dét perspektivet er boken paradoksalt trøstende og oppbyggelig, til tross for at den oppholder seg den skjøre hverdagen etter katastrofen.

Berge seg

Eksilet, slik Jabès ser det, kan altså lindres med ordet og språket, og dette er en tanke som føles godt etablert nå, i 2020, men disse tankene ble altså tenkt på slutten av femtitallet, da verden var langt mer stedbunden enn den er nå. Alle som har erfaringer med å flykte vet at eksilet gnager på den enkelte, hinsides alle strategier. For flyktningen får – til forskjell fra heimfødingen – aldri være «bare seg selv».

En flyktning blir ufrivillig en beholder for et annet språk og for andre erfaringer, som i fravær av et hjemland har blitt fratatt sin utside. Derfor blir flyktningen, uansett velvilje og sympati, ofte behandlet som seg selv OG noe mer enn seg selv samtidig – som den fiktive rabbi Assad sier: «en morgen jeg reiste meg i sengen … slo jeg fast at noen hadde kløyvd meg i to i løpet av natten. Siden har jeg prøvd å berge begge delene av meg selv». Slik er flyktningens ambivalens innskrevet i hele Yukels bok. Ikke bare som lodd og tragedie, men som en uavbrutt spørrende åpenhet mot alle eksistensens ytterpunkter.

LES FLERE ANMELDELSER:

[ – En dårligere poet enn Casper André Lugg ville ha fortsatt å skrive uklanderlig og klokt ]

[ Om menneska i Eduardo Halfons bøker ikkje finn det dei leitar etter, finn dei mykje anna på vegen ]

---

Poesi

• Edmond Jabès
• Oversatt fra fransk av Wera Sæther
• Yukels bok
• Nordsjøforlaget

---